Anmeldelse: Yakuza Kiwami

Historien om Kiryu Kazuma er snart ved veis ende, og det akter ikke SEGA at skal gå ubemerket.

Format: PS4, PS3
Sjanger: Action-Eventyr
Utg. dato: 29.08.2017
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Ja

Yakuza har alltid vært populær i hjemlandet Japan. Så populær faktisk at i løpet av de 12 årene som har gått siden serien først så dagens lys har det blitt laget 7 titler i hovedserien, 5 spin-off titler, og historien fra spillene har både blitt gitt ut i bokform, som hørespill, spillefilm og som webserie.

De første tre spillene i serien gjorde det også tålig bra i vesten da de først kom ut, men etter Yakuza 4 begynte salgstallene å dale, noe som fikk SEGA til å revurdere seriens potensiale i vesten, noe som igjen ledet til at serien ikke har blitt så kjent som den kanskje fortjener å være.

Nå som serien snart går mot slutten, virker det som SEGA igjen er villig til å prøve lykken på det vestlige markedet. Denne nye satsingen startet forsiktig med lanseringen av fantastiske Yakuza 0 tidligere i år, og fortsetter nå med utgivelsen av en "full skala remake" av det aller første spillet i serien, denne gangen under navnet Yakuza Kiwami.

Hvis du, som meg, er ny til serien vil det nok glede deg å høre at Kiwami fortsetter der Yakuza 0 slapp, og gir deg nok et dypdykk i de politiske intrigene i den japanske underverdenen på en måte som føles tro til historiens opphav. Jeg vet ikke om det er fordi det er presentert på en veldig formell måte eller fordi figurene er så utrolig godt skrevet, men det hele fortsetter å ose av en slags autentisitet.

Nå påstår ikke jeg at jeg er noen slags ekspert på organisert kriminalitet, mye mindre organisert kriminalitet som foregår på motsatt side av kloden, men på samme måten som Gudfaren, Sopranos og Boardwalk Empire klarer å gi meg en slags følelse for hvem disse "gangsterne" er og hva det er som driver dem til å lede et liv på skygge-siden av det vestlige samfunnet, klarer Yakuza å fremheve motivasjonene til figurene som beveger seg i Yakuza miljøet, uten å forherlige eller på andre måter glorifisere livsstilen.

Å være en Yakuza er tydeligvis et rotterace, og det er noe spillet ikke har noe problem med å fremstille.

Som ny til serien har jo ikke jeg noen førstehånds referanser til hvordan PlayStation 2 versjonen av Yakuza var, annet enn det jeg har sett fra Digital Foundry sin video hvor de sammenligner Kiwami med det originale spillet, men det sier seg jo selv at en fullskala remake av et spill fra 2005 bør ha fått et gedigent løft innenfor flere kategorier. 

Som dere kan se i videoen til Digital Foundry tilbyr Kiwami, som seg hør og bør, betydelige grafiske og ytelses forbedringer sammenlignet med originalspillet, uten at dette har gått på bekostning av verken historien eller scenebyggingen. Tvert imot har utviklerne hos SEGA nå kunnet legge til scener som skal bedre forklare motivasjonene til de perifere figurene rundt Kiriyu, og etter å ha spilt 20+ timer kan jeg ennå ærlig talt ikke si hvor innholdet fra Yakuza stopper og det som er nytt til Kiwami begynner. Det hele oppleves som autentisk og sømløst, å hadde jeg ikke visst på forhånd at det var nytt innhold bakt inn i spillet hadde jeg nok ikke tenkt over det.

"Men hvordan måler Kiwami seg opp mot Yakuza 0, som du likte så godt?"

Vel, da kommer jeg til de få negative tingene jeg har å si om Yakuza Kiwami. Når alt kommer til alt, selv om det har fått både ny motor og nytt innhold, er Kiwami fortsatt en remake av et spill fra 2005. Utviklerne har tydeligvis vært opptatt av å fange følelsen av originalspillet, noe de gjør ved å emulere presentasjonen og gjenskape scenene så nøyaktig som overhodet mulig. 

Derfor blekner Kiwami litt i sammenligning med Yakuza 0 for meg, for hvor sistnevnte hadde en fantastisk presentasjon og oste av personlighet, føles Kiwami mye mer tilbakeholdent og forsiktig designet av utviklerne for ikke å tråkke på forventningene til blodfansen. Deler av designet føles tidvis litt "gammelt" ut, og spesielt kamera arbeidet, hvis man kan kalle det det, i filmsekvensene minner sterkt om det du kan se i filmer fra midten av 2000-tallet.

"Skuffelsen" til tross er dette noe jeg så absolutt kan respektere. Skal man først gjenskape en klassiker så er det absolutt avgjørende at man både forstår og holder på de tingene som gjorde originalen til en klassiker til å begynne med. Teamet bak Yakuza Kiwami har i mine øyne gjort akkurat dette og med forbehold om at jeg ikke har førstehånds erfaring med originalspillet vil jeg likevel si at Kiwami virker til å være den overlegne måten å oppleve Yakuza på.

På den tekniske siden bærer Kiwami også preg av å være et spill som er lagd i samme form som Yakuza 0. De samme tingene som plaget meg med Yakuza 0 er også tilstede i Kiwami, men dette er også noe jeg føler jeg ikke kan trekke spillet nevneverdig for. Kiwami er ikke ment som et "nytt" spill innenfor ordets sanne betydning, men som en mulighet til å enten gjenoppleve eller oppleve for første gang spillet som startet det hele, lagd etter en mer moderne standard.  Dette klarer Kiwami som det suser, og jeg er storfornøyd med resultatet.

Enten du er langtids fan av serien, relativ nykommer eller helt fersk har Yakuza Kiwami mye å by på. For førstnevnte er det muligheten til å gjenoppleve en klassiker, for de to siste tilbyr Kiwami (sammen med Yakuza 0) et naturlig sted å hoppe på en serie som kanskje har virket avskrekkende på grunn av de mange oppfølgerne den har fått. Uansett hvilken av kategori du faller innenfor vil Yakuza Kiwami ta deg med på nok en reise gjennom den japanske underverdenen du sent vil glemme.

 

 

Noen få dager før lanseringen av Kiwami kunne SEGA meddele gladnyheten om  at de jobber med Yakuza 2 Kiwami, denne gangen laget med samme motor som Yakuza 6. Foreløbig kun annonsert for Japan men her i huset krysser vi alle fingrer og tær for at også denne blir lokalisert til vesten. 

Anmeldelse: ARMS

Enten det er Codename S.T.E.A.M eller Splatoon så slutter det aldri å være spennende når Nintendo prøver noe nytt. Den japanske giganten har ofte med rette blitt kritisert for å være litt vel konservativ når det kommer til å prøve ut nye ideer. Ikke nødvendigvis innenfor maskinvare, hvor Nintendo faktisk har hatt stor suksess med eksperimentering, men når det gjelder spillene de slipper ut til den maskinvaren lener de seg ofte på de samme seriene og konseptene som har fungert for dem alle disse årene.

Men det blåser en endrings vind hos Nintendo for tiden. På tampen av Wii U sin levetid fikk vi for første gang på svært lenge en skikkelig push fra Nintendo bak et helt nytt konsept, i form av Splatoon, og selv om slutt resultatet ikke inspirerte begeistring var det også godt å se at Nintendo har begynt å tørke støv av gamle serier, slik de gjorde med Star Fox Zero.

Med ARMS er Nintendo nok en gang ute og eksperimenterer. og selv om dette ikke er første gang Nintendo prøver hånden sin på slåssespill sjangeren, er det enormt fascinerende å se hvordan de   har valgt å tolke en del etablerte konsepter fra mer tekniske slåssespill, og hvordan spillets særegne utforming skiller seg fra de fleste andre slåssespillene på markedet.

Lett å lære

I utgangspunktet er ARMS ganske simpelt. Du spiller som en av, foreløpig, ti tilgjengelige slåsskjemper. Som i de fleste andre slåssespill er formålet i hver kamp å få motstanderens liv ned til null før motstanderen gjør det samme med deg. Figurene i ARMS har utstrekkbare, og utskiftbare, armer som fungerer som våpen, og det er dette konseptet som ligger til grunn i ARMS sitt noe unike kampsystem.

ARMS er et såkalt fire-knapper slåssespill, men ulikt mange andre slåssespill som faller inn under den definisjonen finnes det ingen «move-list» eller kombinasjoner man må lære seg i dette spillet, fordi kampsystemet i all hovedsak består av to forskjellige slag (høyre og venstre), et kast, en finte, hopp og blokkering. Når et slag er fyrt av kan spilleren justere retningen på slaget, og med disse få kommandoene til rådighet handler det mer om timing og egenskapen til å lese motstanderens neste trekk enn det handler om korrekt knappetrykk.

Vanskelig å mestre

Men «simpelt» kampsystem til tross så er har ARMS en dybde man kanskje ikke enser ved første øyekast. På høyere nivåer av vanskelighetsgrad (det finnes i alt 7 nivåer av vanskelighet), eller mot mer erfarne spillere krever ARMS at man har satt seg inn i hvilken forskjell de ulike «armene» faktisk utgjør, hvilke som passer mot hvilke spillestiler og hvordan man best utnytter dem til sitt fulle potensial.

Dette gjør også at læringskurven blir noe bratt. Hver gang jeg følte at jeg mestret et nivå ble alle drømmene mine om å briljere meg videre opp over rangstigen raskt knust. Hvert nytt nivå ble en prøvelse og selv nå har jeg ikke mestret mer enn til det fjerde nivået.

Mest gøy sammen

ARMS byr på en håndfull moduser. Grand Prix er spillets «arcade modus» hvor spilleren kjemper seg frem til siste boss med å ta for seg de andre slåsskjempene en etter en. Versus modus er hvor spillerne enten på samme konsoll eller lokalt over ad hoc kan spille mot hverandre. I Team Battle kan spillere enten slå seg sammen med hverandre, eller med datastyrte kompanjonger for å slåss.

Det finnes også fire spesial moduser hvor man enten kan spille ARMS verdenen sine tolkninger av Volleyball, Basketball eller Målskyting, samt en 1 mot 100 modus hvor spillerne skal se hvor mange fiender de klarer å bekjempe i en slags «horde mode» situasjon.

Spillet har også en robust online satsing som er delt i to moduser. I Party Match blir spillerne samlet i en lobby som holder opp mot 20 stykker, og blir paret sammen i forskjellige kombinasjoner for å enten slåss mot hverandre en mot en, to mot to eller tre stykker i en alle mot alle kamp, for å spille basketball, volleyball eller delta i en 3 mot 1 boss kamp. I Ranked Match kaster spillerne hatten sin inn i en mer konkurranse rettet matchmaking hvor kun de sterkeste overlever.

Et utrolig stilig spill, selv om det er tynt...

Som med Splatoon før det klarer Nintendo nok en gang å levere et spill som har en helt enorm sjarm over seg. Alt fra «Neo-Nickelodeon» designet på figurene til nivåene kampene utspilles på oser av lekenhet, og spillet har et fantastisk lydspor som understreker dette. Hver gang jeg hører introlåta til ARMS trekker jeg automatisk på smilebåndet. Jeg mener det er innmari godt gjort av Nintendo å treffe innertier på presentasjonen hver gang.  

Men med alt dette gående for seg føles ARMS likevel litt innholdsfattig. Det er ett eller annet som mangler for at spillet klarer å holde på interessen min utover det jeg allerede har spilt, og i et slåssespill jeg tror kan gjøre det godt på e-sport scenen, er det litt synd at det ikke klarer å gripe meg mer enn det har.

For eksempel er det ikke noe stort til progresjon i spillet utenfor muligheten til å låse opp andre slåsskjemper sine armer, og implementeringen av dette progresjonsystemet er noe tåpelig gjennomført.

Etter hver kamp uansett modus blir du premiert med en valuta du kan bruke til å kjøpe deg tid på skytebanen. På skytebanen må du naturligvis treffe mest mulig målskiver. Med jevne mellomrom, avhengig av hvor godt du treffer, dukker det opp slike armer som kan vinne tivoli style. Bommer du, vinner du heller ikke.

Valutaen du bruker blir gitt til spilleren så sparsommelig at man skulle tro det kom rett fra pengebingen til Onkel Skrue. Spillet er enormt gnien på denne valutaen, og med tanke på at det er 27 forskjellige armer som må låses opp individuelt for hver slåsskjempe blir denne formen for progresjon mer en frustrasjon enn noe annet.

Så hvis du ikke er av typen som liker å ta seg tid til å mestre et kampsystem for mestringens skyld alene eller som liker å henge i en online lobby i søken på en utfordring, så føler jeg ikke at ARMS har stort annet å tilby enn den moroa man selv skaper med venner og familie når man spiller på samme maskin. Men for noen kan jo det være nok til å rettferdiggjøre et kjøp, i og for seg selv.

Til syvende og sist ender jeg opp med dette. Mens jeg på den ene siden har hatt det gøy med å spille ARMS sammen med sønnen min de siste dagene, skulle jeg på den andre ønske at spillet bød på litt mer. På en måte kan spillets nåværende situasjon sammenlignes med Splatoon sine første dager, Begge spillene er/var tynne på innhold og Nintendo har lovet å støtte ARMS med gratis nedlastbart innhold i tiden fremover.

Men hvor denne sammenligningen faller sammen er når jeg tenker over at Splatoon hadde fordelen av å være et av de spillene jeg ikke klarte å legge fra meg, mens ARMS er en av de spillene jeg plukker opp i en ledig stund, men som sliter med å holde på interessen min stort mer enn et par kamper om gangen.

 

E3 2017: Sony

Klarer Sony å beholde roen, mens de likevel tar utfordringen fra deres største konkurrent på alvor?

Etter å ha regjert på toppen av konsollhaugen de siste 4 årene, og med nyheten om at maskinvaren deres selger tre for hver som blir solgt av konkurransen sin maskinvare kan det sies at Sony med rette føle seg komfortabel.

Men nå som Microsoft tar grep for å rette kursen sin etter å ha blitt akterutseilt i starten av generasjonen kan det fort bli farlig for Sony å føle seg for komfortabel også. Microsoft hadde et fyrverkeri av en pressekonferanse som, selv om tynn på de eksklusive titlene man ofte ønsker å se, danner et bilde av hvordan Microsoft ønsker å bli oppfattet i tiden fremover, som stedet hvor man får den beste konsollopplevelsen markedet har å tilby.

Årets Sony pressekonferanse tok på seg en litt rar form. Hvor tidligere år har vært en god blanding av annonseringer, spilldemonstrasjoner og personligheter på scenen, virket det i år som om Shawn Layden ikke hadde tid til å snakke til publikum, fordi de skulle vise så mye video. Dette er ikke noe jeg i utgangspunktet har noe problem med, men som jeg kommer tilbake til i oppsummeringen er det noe med stilen det ble gjort på som bekymrer meg.

Men først skal vi se litt på hva som ble vist frem.


 

God of War

Spillet jeg var mest spent på å se mer fra hos Sony skuffet ikke. Det fjerde hovedspillet i God of War serien ser ut til å prøve å omdefinere hva serien har blitt kjent for. Borte er de elegante, nesten dans-aktige animasjonene, erstattet med et mer rått og brutalt kampsystem som passer den norrøne settingen godt.

Videoen var fullstappet med referanser til norrøn mytologi. Jeg tror det var Loke som snakket til Kratos om fortiden hans, og vi fikk se ulv som gikk luskende i tåken som jeg regner med er Fenrisulven, sønnen til Loke. Siden Kratos også har med seg det som ser ut til å være sønnen hans, er det ikke utenkelig at dette blir far og sønn mot far og sønn.

Noen dverger så ut til å hjelpe Kratos med utstyr. Dette er nok enten smedene Sindre og Brokk som, hvis det er Loke som er hovedantagonisten i spillet, har mer enn god nok grunn til å ta side med Kratos. Sindre og Brokk smidde magiske gjenstander for gudene som blant annet Tor sin hammer Mjølner og Odin sin armring Draupne i en konkurranse mot Loke hvor det stod om livet til sistnevnte. Videoen viser også at Kratos og sønnen hans treffer på Midgardsormen på sin ferd, noe som kan bety trøbbel for de norrøne gudene.

God of War er satt til å komme ut tidlig i 2018.

Monster Hunter World

Jeg ville ikke tro det var sant, selv ikke når alle bevis pekte mot det. Men det ser ut til at vi får et Monster Hunter til Playstation 4, Xbox One og PC på starten av neste år.

Det kan se ut til at ryktene om en mer vestlig rettet Monster Hunter opplevelse var ganske så korrekt. Det var lite av selve rammeverket rundt det som ble vist som minnet meg om den oppbygningen Monster Hunter serien har hatt i åresvis nå, men likevel var det nok der av det klassiske Monster Hunter kampsystemet til at jeg er mer en interessert.

Jeg har ikke noe imot at serien utvikler seg med tiden, men jeg er veldig skeptisk og redd for at de kanskje har dummet ned spillet for å nå et bredere publikum. Vi har nok av half-assed Monster Hunter kloner, La for all del Monster Hunter være Monster Hunter.

Spider-Man

Et av konferansens høydepunkt for meg var unektelig Spider-Man fra Insomniac Games. Dette er et spill jeg har siklet over helt siden de først annonserte det, og det var deilig å endelig få se litt gameplay. Kampsystemet virker som en tolkning av det Rocksteady hadde i Batman: Arkham serien, men det så ut til å flyte litt bedre enn hva jeg følte systemet gjorde i Arkham Knight.

Demoen var veldig filmsekvens og Quick Time Event avhengig, noe jeg håper spillet ikke lener seg for mye på. Joda det ser spektakulært ut med en krane som faller over byen, men hvis jeg blir fratatt kontrollen så ofte som demoen viste daler interessen min for spillet kraftig.

Spider-man kommer ut i 2018.

Horizon Zero Dawn: The Frozen Wilds

Aloy er tilbake i den første (av flere?) historieutvidelser til Guerilla Games storspill Horizon Zero Dawn. Som både tittelen og traileren viser er det nye snødekte omgivelser vi nå skal få leke oss i, mens Aloy søker flere svar om..... jeg vil tro fortiden hennes??

Utvidelsen lanseres i løpet av 2017

Uncharted: The Lost Legacy
 

Nok en historieutvidelse, dog denne er "stand-alone" og ble først annonsert på The PlayStation Experience i desember. For første gang i serien spiller vi som noen andre enn Nathan Drake, ettersom hans historie ble gjort ferdig i A Thief's End. Denne gangen følger vi Chloe Frazer og Nadine Ross til India hvor de, ikke uventet, nok en gang er på skattejakt og møter motstand fra noen skikkelig fæle folk.

The Lost Legacy kommer ut 22. august og selges både digitalt og fysisk.


Det var ganske mange trailere så her har dere lenker til hvor dere finner dem

Destiny 2 - fikk en story trailer.

Skyrim - får VR støtte.

Shadow of the Colossus remasteres igjen.

CoD WWII - Gameplay Trailer

Crash Bandicoot N Sane Trilogy - E3 trailer 

Days Gone Gameplay Trailer - Biker Zombie spillet som jeg fortsatt ikke er interessert i

Detroit: Become Human Trailer - David Cage's nye spill

Gran Turismo Sport - Trailer

Marvel Vs Capcom: Infinite - Story trailer

Knack 2 - Gameplay Trailer

Undertale kommer til PS4 og Vita

 

AndyLonn mener:

Jeg fryktet i forkant av pressekonferansen at Sony var på vei tilbake til gamle fakter. Som jeg har nevnt andre steder tidligere har jeg på følelsen av at Sony lar ledelsen i konsollmarkedet gå til hodet på dem. Det minner om slik de var i mot solnedgangen av Playstation 2 generasjonen, hvor de tok ledelsen for gitt, og ikke trodde det var noe de måtte fortjene, noe som senere ledet til Playstation 3 som hadde en katastrofal høy pris og en elendig lansering.

Jeg sier ikke at det er det som er i ferd med å skje nå, men Microsoft er i full anmarsj med Xbox One X, og mens jeg på den ene siden bare syntes det er gøy med litt reell konkurranse, så er jeg nervøs for at Sony ikke klarer å stable på beina et godt nok forsvar til å ta den konkurransen ved hornene. 

Jeg er ikke så sikker på at de har funnet det rette formatet for pressekonferansen. Både Microsoft og Ubisoft hadde bedre flyt i år, og foruten om Monster Hunter World, et spill som dukker opp på både Xbox One og etterhvert PC, var det lite nytt fra Sony brakte til bordet som var av interesse for min del. 

 

ICYMI så lagde jeg en liten knippe videoer om hva jeg forventet fra årets E3. Setter pris på alle tilbakemeldinger dere måtte ha på videoene. Jeg har nå også lagd teksting på de tre episodene, og har planer med å fortsette å tekste alle videoene mine fremover så sant jeg har kapasitet til det.

Ha en fin E3 alle sammen

E3 2017: Ubisoft

Eierne av Ubisoft er fortsatt låst i det som virker som en uendelig maktkamp i kulissene for å unngå å bli kjøpt av mediekonglomeratet Vivendi, men når flomlysene slås på kan man ikke lese et eneste tretthetstegn på ansiktet til Ubi-sjef Yves Guillemot. Dette er en mann som elsker jobben sin. Han elsker spill, og han har kommet til denne scenen for å glede publikum.

Ubisoft har en svært imponerende portefølje. De har alt fra bilspill til eventyr, rollespill og sport spill. De har vist seg villige til å satse på nye arenaer, og selv om man kan kritisere dem for å melke seriene sine litt vel mye, leverer de stort sett alltid spill som er fullstappet med innhold og av en fornøyelig kvalitet.

Rabbids har invadert The Mushroom Kingdom og tatt med seg galskapen sin på slep.

Først ut i år la Ubisoft endelig  alle kortene på bordet om det lenge beryktede samarbeidet med Nintendo. Nintendo veteran Shigeru Miyamoto stod på scenen sammen med Yves Guillemot og avdekket Mario & Rabbids: Kingdom Battle. Spillet så ut som et slags turbasert taktisk strategi spill ala XCOM kombinert med utformingen av Paper Mario serien. 

Det blir spennende å se hvordan et Mario spill som ikke er utviklet av Nintendo ender opp med å bli, men hvis den fantastiske traileren og gameplay videoen som ble vist frem skal være en indikasjon, ser det ut til at den velkjente Nintendo finpussen så aldeles er tilstede, og spillet ser himla gøy ut spør du meg. 

Mario & Rabbids: Kingdom Battle har lanseringsdato 29 August og er eksklusivt til Nintendo Switch

"Nothing is True, Everything Seems Different."

Ettersom spillet allerede ble vist frem på Microsoft sin pressekonferanse, var Ubisoft så vennlige at de holdt snakket om spillet på selve pressekonferansen til et minimum. Vi fikk se en ny trailer, og etter konferansen var over ble det vist gameplay som minner mindre og mindre om Assassins Creed: Origins for hver gang jeg ser det. Det er grunnprinsipper fra AC serien tilstede, men det er så mye annet på toppen av det som virker lånt fra forskjellige andre Ubisoft serier. 

Det blr spennende å se hvilken retning dette skal ta, og hvor det hele kommer til å ende. Jeg har personlig ikke vært så interessert i et Assassins Creed spill siden Black Flag.

"Til lands og til vanns... og i luften med"

En oppfølger til en av få Ubisoft serier som ble startet i løpet av denne konsollgenerasjonen. Det første spillet var et åpen verden racing spill, som lot deg kjøre biler og motorsykler fra kyst til kyst på en ganske så forminsket versjon av det kontinentale USA. 

The Crew 2 introduserer fly og båter til morroa, og i traileren viser de spesifikt frem relativt store deler av både New York og San Francisco. Hvorvidt det fortsatt er åpen verden slik som forgjengeren vet jeg ikke men jeg vil tro det, da dette var et av det første spillets store "selling points"

Blir dette en Giant Douche eller en Turd Sandwich?

Spillet som hele tiden blir utsatt fikk en ny trailer og lanseringsdato. Per i dag er det meningen du skal kunne leke superhelt sammen med barna fra den lille fjellbyen i Colorado så tidlig som 17. oktober. Men jeg tar ingen lanseringsdato for god fisk før jeg ser spillet i butikkene.

Heldigvis for South Park: The Fractured But Whole er trailerne fortsatt morsomme, men jeg begynner å bli redd for at jeg snart har sett alle vitsene i spillet.

♫Yo-ho, Yo-ho, A Pirates Life For Me♫

"Husker du skipskampene fra Assassins Creed IV? Vel vi bygde et flerspiller spill ut av akkurat det"

Skull and Bones er et multiplayer spill hvor du kjemper om dominans på det øst-indiske hav. En 5v5 PVP moduse ble vist frem, og Ubisoft lovde å støtte spillet på samme måte som de har støttet The Division og Rainbow Six Siege etter lansering. Jeg regner med de da mener at spillet kommer til å mangle en god del innhold på release og at de patcher dette inn senere...

Lansering til høsten for Playstation 4, Xbox One og PC, og de som er interessert kan melde seg for beta testing her.

VR blir enda mer creepy med Frodo

Elijah Wood og Ubisoft lager VR spill sammen, og resultatet ser ut som det er rimelig "out there". Transference er planlagt for våren 2018

Vedder du ikke så dette komme...

Hvis du trodde vi skulle komme oss igjennom en hel Ubisoft konferanse uten at et nytt Just Dance ble annonsert, da må du være ny til Ubisoft sine pressekonferanser. Etter en dansefest med blant annet en mann i et heller slitt panda kostyme, som forøvrig nå virker til å være permanent brent inn på netthinnen min, annonserte en eller annen popstjerne(?) at Just Dance 2018 kommer til alle konsollene i oktober.

Jeg trodde Toys To Life var på vei ut? Har noen glemt å si det til Ubisoft?

Enkelte annonseringer kommer snikende opp på deg uten at du merker det, og jeg hadde helt ærlig aldri trodd at Ubisoft skulle kaste hatten sin inn i Toys-To-Life sjangeren, og mye mindre at det var studioet bak Splinter Cell: Blacklist som skulle om å bære dette frem.

Starlink: Battle for Atlas er et dogfighting spill hvor du bygger en fysisk leke på toppen av kontrolleren din, og skipet du bygger gjenspeiles i spillet. Skipet skal være modulært, hvor flere detaljer er utskiftbare. Se videoen under for flere detaljer. 

Steep får OL utvidelse

Steep var et spill som fløy under radaren til mange når det kom ut helt på tampen av fjoråret. Og det er litt synd, for jeg synes det er et veldig gøy spill, selv om det har sine problemer.

I anledning vinter OL i Sør Korea kommer det en utvidelse til Steep som bringer med seg en rekke nye sporter og moduser, deriblant Slopestyle, Halfpipe, Slalom, Super G og Big Air.

Utvidelsen er planlagt for 1 års jubileumet til Steep: 5. desember

Hillbilly Hijinks in Hope County

Far Cry 5 har raskt blitt en av spillene som er på radaren min. Forrige spill i serien klarte ikke å gripe meg i det hele tatt, men alt jeg har sett fra dette har meg hooked.

Og hva er det å ikke like? En gjeng med hillbillies tar over en kommune i Montana, og du skal sammen med lokal befolkningen ta opp kampen mot de religiøse psykopatene. I dette politiske klimaet? Sign me up.

All reklame om spillet frem til nå har hintet om en mørk historie som nesten virker litt for nærliggende til vår egen virkelighet, noe jeg syntes virket spennende. Det var derfor litt skuffende å se denne gameplay demoen ha en mye løsere og lystig tone enn hva vi hadde sett forut for konferansen.

Jeg tror ikke de to tingene nødvendigvis utelukker hverandre. Et spill kan være gøy og morsomt mens det likevel håndterer mørke temaer, men det føltes litt rart ut når Dan Hay, spillets sjefsprodusent, gikk på scenen for å bygge opp en mørk og dyster stemning mens videoen som ble vist bare sekunder etter at han gikk av scenen åpenbart var designet for å få folk til å le.

Dette til tross er jeg fortsatt svært spent på hvordan dette spillet blir, og jeg gleder meg til å få spilt det når det kommer ut 27 februar, 2018.

Vel, DETTE så du definitivt ikke komme...

Spill industrien har hatt sin del av luftslott opp igjennom årene. Duke Nukem Forever var "missing in action" i 12 år før det endelig kom ut til overveldende negativ kritikk. Aliens: Colonial Marines tok 7 år før det dukket opp og led mye den samme skjebnen. The Last Guardian tok også 7 år før det så dagens lys, men fikk til manges overraskelse en heller varm mottagelse.

Det begynner å bli færre og færre slike eksempler å ta fra. De fleste spillene blir enten gitt ut eller kansellert en gang for alle nå om dagen, men det er et spill jeg vet at fansen har vært sultne på å høre mer fra i lengre tid

Oppfølgeren til Beyond Good & Evil ble først annonsert for hele 9 år siden, og etter mye frem og tilbake hvor spillet til tider så ut til å være lagt på is på ubestemt tid, var nå tiden endelig inne for at Michel Ancel kunne stå på scenen til Ubisoft og med et tårevått blikk annonsere at Beyond Good & Evil 2 endelig nærmer seg ferdig.

Det er fortsatt uvisst når selve spillet blir lansert, men at Ubisoft valgte å avslutte konferansen sin med en slik "crowd pleaser" forteller ihvertfall meg at de mener alvor denne gangen.

AndyLonn mener:

Ubisoft hadde en særdeles sterk fremvisning i år. Og ikke bare det, de viste nøyaktig hvordan de best skulle bruke tiden de hadde tilgjengelig. Det tar guts å skyve en gameplay demo av det som sikkert blir det mest innbringende spillet man har i portføljen sin ut av selve pressekonferansen og over på post-show delen, men her viste Ubisoft at de kunne fylle tiden med så mye annet, at en gameplay demo som vi hadde sett deler av tidligere ikke var et must å få med på selve konferansen.

Mario + Rabbids: Kingdom Battle var kveldens store overraskelse for meg. Jeg har hørt rykter om spillet siden rundt desember i fjor, men da var det uklart om det var et Paper Mario / Mario & Luigi type rollespill eller om det var noe helt annet, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med at det er en XCOM / Project S.T.E.A.M lignende taktisk strategi spill. Jeg er selvfølgelig også glad på vegne av Beyond Good & Evil fansen som endelig fikk noe konkrete nyheter om spillet de har ventet på i en halv evighet

 

ICYMI så lagde jeg en liten knippe videoer om hva jeg forventer fra årets E3. Setter pris på alle tilbakemeldinger dere måtte ha på videoene. Jeg har nå også lagd teksting på de tre episodene, og har planer med å fortsette å tekste alle videoene mine fremover så sant jeg har kapasitet til det.

Ha en fin E3 alle sammen

E3 2017: Bethesda



 

Noen få timers søvn etter Microsoft gikk av scenen etter sitt fyrverkeri av en pressekonferanse var det tid for Bethesda Softworks på morgenkvisten.

"Huset som Elder Scrolls bygde" har vært skikkelig i vinden de siste årene i og med at både Fallout 4, Wolfenstein The New Order, Doom og Elder Scrolls Online har blitt møtt med stor suksess både kritisk og salgsmessig.

Nå vil de veldig gjerne vise oss et glimt av hva fremtiden har i vente, og jeg tror de fleste er lutter øre til hva de har å si.

DOOM VFR og Fallout 4 VR

De som har fulgt litt med i gaming nyhetene de siste månedene husker kanskje at Bethesda sin eier Zenimax har vært i juridisk strid med Oculus om VR teknologien som ligger til grunn for Oculus Rift headsettet.

Vel, med tanke på hvor stort fokus de hadde på VR under årets pressekonferanse, er det lett å forstå. Med DOOM VFR og Fallout 4 VR tar Bethesda to av sine største serier å kaster dem inn i den virtuelle virkelighet. 

Nå gjenstår det å se hvor godt VR gimmicken harmonerer med spill vi vanligvis er vant til å spille med kontroller eller mus og tastatur. For min del syntes jeg spesielt DOOM så litt seigt ut, da de bruker VR teleportering for å flytte DoomGuy rundt banen mens man plaffer løs på demonene.

Det er uansett spennende å se et så stort firma som Bethesda gi VR en reell sjanse.

Dishonored 2 får DLC

Hvis du, som meg, ikke kan få nok av Whalepunk verdenen som er Dishonored 2 så frykt ei. Dishonored 2 får en historieutvidelse kalt "Death of The Outsider", hvor spilleren tar på seg rollen av Meagan Foster (spilt av den alltid like fantastiske Rosario Dawson) hvor hun har tenkt å ta et oppgjør med skapningen som trekker trådene i Dishonored universet. Dette kan bli stilig.

Skyrim på Switch

En av de største nyhetene som kom ut av første gangen Nintendo viste frem Nintendo Switch var at The Elder Scrolls V: Skyrim skulle komme til den håndholdte konsollen.

Skyrim som tok verden med storm 11.11.11 har vært en favoritt blant mange gamere helt siden den gang og har tidligere blitt portet til PS4 og Xbox One.

Nye funksjoner i Switch versjonen er Motion Controls, hvor spillerne kan bruke Joy-Con kontrollerene i kamp, og Amiibo støtte, spesifikt Legend of Zelda relatert Amiibo støtte, hvor hvis du scanner diverse Zelda Amiibos så låses Link's ikoniske utstyr opp i spillet.

Ingen håndfast lanseringsdato ennå, men spillet står fortsatt satt opp for høsten 2017 på Nintendo sine hjemmesider.

I andre Elder Scrolls nyheter har Elder Scrolls Online passert 10 millioner spillere og Elder Scrolls Online får en mobil versjon og en Skyrim utvidelse.

Skyrim og Fallout 4 "Creation Club"

For noen år tilbake havnet Bethesda i unåde med sine egne fans da de prøvde å innføre "Paid Mods". Tanken var at modskaperne kunne tjene penger på det det de skapte til spillene, mens Bethesda fungerte som mellommann. Deler av planen de hadde syntes jeg hørtes ut som en god ide, men det var noen faktorer som gav grunn til bekymring og ideen ble etterhvert skrinlagt.

Nå ser det ut til at den har gjennoppstått i form av Creation Club, og det er tydelig at ideen har vært gjennom noen revisjoner før den ble presentert.

Creation Club er en slags plattform hvor nytt innhold skapt av både Bethesda og modskaperne kan selges. Dette vil være alt fra nye gjenstander, våpen, bekledning og annet tilbehør som hører hjemme i spillene. Alt som dukker opp på plattformen vil være nøye gjennomgått av Bethesda selv, og skal fungere med hovedspillene de er laget for, samt all DLC.

Creation Club blir lansert i løpet av sommeren for både PS4, Xbox One og PC. 

Ondskapen vender tilbake

Fans av Resident Evil skaper Shinji Mikami kan glede seg over at skrekk-mesteren snart er tilbake med en oppfølger til The Evil Within. Spillet lanseres Fredag den 13. oktober, og frem til det kan du kose deg med denne aldri så psykedeliske traileren. 

Quake Champions fortsetter sin Åpne Beta 

Bethesda fortsetter å forvalte iD Software arven med den respekten det fortjener. I dag kunne de annonsere at Quake Champions er tilbake i åpen beta, og at den betaen skal fortsette i ubestemt tid. 

Spillet har fått en håndfull små oppdateringer etter siste runde med åpen beta. BJ Blazkowicz er nå en spillbar figur, hans spesial er at han kan dual wielde hvilket som helst våpen. Det er kommet tre nye kart, to av dem for Duel modusen og et nytt våpen. Quake Champions har også fått forbedret matchmaking, Custom game støtte, en publikums modus, og utviklerne lover mer til i tiden fremover.

Hvis du ser på deg selv som god i arenashooter sjangeren kan du den 26 august stikke av med 1 million dollar i første premie potten på QuakeCon i det de har valgt å kalle for Quake World Championship.

;

BJ Blazkowicz is back again... again

En av 2014 sine største overraskelser var MachineGames Wolfenstein: The New Order. Satt i et alternativt 60 tall hvor Nazistene gikk seirende ut av Ander Verdenskrig spilte vi som gode gamle Blazkowicz i et spill som var langt bedre enn det det føltes som det hadde noen rett til å være. Suksessen til The New Order var et varselskudd om at de gamle iD Software spillene var på full fart tilbake til storhet, og etter både DOOM og Quake Champions har imponert stort, er det nå på tide med en oppfølger til Wolfenstein.

Wolfenstein II: The New Colossus ser ut til å fortsette der The New Order slapp og som navnet tilsier er handlingen denne gangen satt i USA. Traileren viser et amerika under okkupasjon og hinter til at spillet ikke har tenkt til å unngå de harde temaene som fargela 60 tallet i USA, selv om det er en alternativ versjon av det. Flere kjente ansikt dukker opp og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg. 

Wolfenstein II: The New Colossus kommer til Xbox One, PS4 og PC allerede den 27. Oktober


 

AndyLonn mener:

Bethesda hadde en sterk fremvisning i år til tross for ingenting ble sagt om verken et nytt Fallout eller et nytt Elder Scrolls spill. Jeg kan like denne iD Software trenden de har gående nå, jeg håper bare at de velger å spare på kruttet slik at de ikke svir av alt på en gang. Med DOOM i fjor og så Wolfenstein i år føles kanskje litt tett på hverandre, men jeg skal aldeles ikke klage.

Quake Champions betaen er gode nyheter for meg, jeg har i overkant av 30 timer med det allerede og ser ikke for meg at jeg blir lei med det første. Et nytt Evil Within minner meg på at jeg må få spilt ferdig det første. og mer av Dishonored 2 klarer jeg ikke si nei til. Interessant å se hvilken retning VR satsingen deres tar, og jeg er mektig imponert over at de klarte å komme med en "Paid Mods" surrogat som det i hvertfall i utgangspunktet ser ut som folk er fornøyd med.

ICYMI så lagde jeg en liten knippe videoer om hva jeg forventer fra årets E3. Setter pris på alle tilbakemeldinger dere måtte ha på videoene.

Ha en fin E3 alle sammen

E3 2017: Microsoft

Vi er på dag 2 (vel teknisk sett 3) av E3 pressekonferansene, og jeg har ikke stort annet å si enn "DAAAYUM". Det skal sannelig Microsoft ha, at når de blir tvunget opp i et hjørne så kommer de med klørne ute og klare til kamp. Jeg håper for Sony sin del at de har noe skikkelig spesielt oppi erme,  for dette skal det noe til å toppe...

Scorpio blir til Xbox One X

Som jeg ganske så riktig spådde fikk vi et nytt navn for prosjekt Scorpio, og det navnet er Xbox One X. Den slippes på markedet 7. november, og kommer til å koste 499 USD (og hvis vi regner det om til norske kroner med alle våre ekstra utgifter pleier det vanligvis lande på rundt 5000 kroner). Dette er den minste Xbox konsollen som er bygd, og den låner litt av utseende til Xbox One S.

Det finnes tonnevis av specs og slikt vi kan ta et dypdykk i, men her henviser jeg dere til folk som kan mer enn dette om meg: Her er en oversikt om hvordan One X sine spesifikasjoner måler seg med Xbox One og Xbox One S sine spesifikasjoner og nedenfor ser dere industri ekspertene Digital Foundry sine videoer om maskinvaren.



Gears of War 4, Forza Horizon 3, Killer Instinct, Halo Wars 2 og Minecraft får alle gratis oppdateringer slik at de nå kan kjøre i 4K. I tillegg til det vil mer enn 30 spill fra tredjeparts utgivere få 4K støtte på One X. Xbox-sjefen Phil Spencer nevnte blant annet Final Fantasy XV, Resident Evil 7, Ghost Recon: Wildlands og Rocket League.

Det har vært litt frem og tilbake i det siste om hvorvidt folk som ønsker seg bakoverkompabilitet på konsoll faktisk bruker det. Sjefen for "Global Sales and Marketing" hos Sony Interactive Entertainment, Jim Ryan, tråkket nylig i salaten og sa at bakoverkompabilitet var noe alle ønsket seg, men veldig få brukte, mens han samtidig leverte en sleivspark i retning de eldre spillenes grafikk. 

Dette falt naturligvis ikke i god jord hos alle gamere, men så fulgte Ars Technica opp med en artikkel som viste at i tidsrommet mellom 26 september og 12 februar var det mindre enn 1,5% av Xbox One brukere som brukte Xbox 360 bakover kompabiliteten. Microsoft gikk ut å motsa dette, men det var litt i luften hvor nøyaktig verke Ars Technica eller Microsoft sine tall egentlig var.

Vel, ingenting av det betyr noe nå, for Microsoft har bestemt seg for å utvide sin støtte for bakoverkompabilitet, som allerede støtter 385 Xbox 360 spill, til  at den nå også støtter spill fra den aller første Xbox konsollen. Jeg regner med at dette blir gjort på en "per spill basis" slik det er med 360 støtten, for foreløpig er det kun Crimson Skies: High Road to Revenge som er annonsert.

Spill, så langt øye kan se...

Det var knyttet stor spenning til hvorvidt Microsoft hadde noe som helst å vise på spillfronten i år. Jeg regnet med vi ville få se mer av Forza Motorsport 7 og Crackdown 3, og det fikk vi sannelig. Forza ser selvfølgelig helt nydelig ut, spesielt da i 4K, mens Crackdown 3, til tross for en energisk intro av selveste Terry Crews, fortsatt ser ut som Crackdown. Ta det for det det er verdt.

Men Microsoft visste like fult som jeg gjorde at hvis de skulle selge oss på ideen om en ny konsoll til 5000 kroner, så måtte de vise hvilke spill vi kunne forvente oss, og de sparte ikke på kruttet. Microsoft var veldig forsiktig i hvordan de ordla seg om de forskjellige spillene, hvorvidt de var tids-eksklusive eller ikke, så så sant jeg ikke skriver det spesifikt at spillet er eksklusivt , så kan dere gå ut ifra at det enten ikke er eksklusivt eller at det er tids-eksklusivt

Her er det bare til å trø igang:

PlayerUnknown's Battlegrounds (et spill jeg forøvrig har lagd en video om) kommer til konsoller senere i år. Selveste PlayerUnknown, også kjent somBrendan Greene, kom ut på scenen og snakket om hvor mange spillere spillet, som fortsatt er i Early Access på PC, har nådd, og hvilke fordeler spillere på Xbox One X kan forvente seg, som 4K og HDR støtte

Assassins Creed Origins ser ut til å ta serien i nye retninger. Satt i oldtidens(?) Egypt var det mye mer overnaturlige overtoner fra det som ble vist frem enn hva serien har vært kjent for før... 

Black Desert Online kommer til konsoll, og da først på Xbox One.

Life is Strange: Before the Storm er en prequel til det kritikerroste eventyrspillet som tok mange med storm i fjor

Metro: Exodus er det neste spillet i serien som er basert på boken Dmitry Glukhovsky. Vi fikk se en liten del fra spillet, og jeg må helt ærlig si det så ganske så spektakulært ut, selv om videoen var litt mer regissert enn jeg hadde likt

Dragon Ball FighterZ ser ut som det DBZ slåssespillet jeg ofte har ønsket meg, men som jeg kun har fått i en dårlig MUGEN versjon frem til nå. 3v3 kamper i en  2D fighter ser ekstremt hektisk ut, og jeg kan nesten ikke vente.

Sea of Thieves, online flerspiller pirat simulatoren fra folkene hos Rare, ble utsatt til 2018. Men som et plaster på såret fikk vi en utvidet gameplay demo som viste hvordan spillet spilles, og jeg gleder meg til å samle crewet mitt slik at vi kan herje fritt på det åpne hav. Spillet er konsoll eksklusivt til Xbox One, men fås også til PC.

State of Decay 2 slippes våren 2018, eksklusivt på Xbox One og PC.

Cuphead fikk endelig en lanserings dato. 29 september. Deep Rock Galactic er et nytt spill fra gjengen bak Goat Simulator som så ut som en mix av Minecraft, Astroneer og Helldivers. Ori and the Will of the Wisps er oppfølgeren til det fantastiske Ori and the Blind Forest. The Artful Escape så ut som en syretrip uten like og The Last Night så ut som en noir fortelling med Blade Runner/Cyberpunk overtoner og en fantastisk visuell stil. Det nye spillet fra folkene bak Gone Home, Tacoma fikk lanseringsdato og kommer nå ut i august, og det tidligere VR eksklusive 3D plattformeren Lucky's Tale får lansering på Xbox One og Windows 10 under navnet Super Lucky's Tale.

Spillet som fikk æren av å avslutte denne spill-bonanzaen var BioWare Edmonton sitt nye spill Anthem. Det så ut som en tredjepersons sci-fi loot shooter med stor vekt lagt på at det er en flerspiller opplevelse. Det minnet meg litt om Destiny og Phantasy Star Online, med en dash av Xenoblade Chronicles X. Jeg er svært spent på å se mer fra det i tiden fremover.

When Worlds Collide

En av konferansens mest uventede overraskelser for meg var når Mojang annonserte at alle versjoner av Minecraft nå skal forenes. Uansett om du spiller på Playstation, Xbox, Switch, PC, VR eller håndholdt skal du nå kunne spille sammen på tvers av plattformer.

Forhåpentligvis baner dette vei for at flere spill kan få denne løsningen nå når det er skapt en presedens. Cross Plattform flerspiller har vært en ting spillere har ønsket seg i en rekke spill, og forhåpentligvis er det dette vi ser starten på nå. 

Minecraft får også en mye trengt grafisk overhaling og det ser helt fantastisk ut.


AndyLonn mener:
 

Microsoft gikk virkelig hardt ut i år. I løpet av 90+ minutter fikk de vist frem utrolig mye og pressekonferansen var overraskende flytende hele veien gjennom til tross for all den informasjonen vi fikk kastet mot oss.

Jeg er ennå ikke sikker på hvorfor jeg trenger en Xbox One X, da de fleste eksklusive tittlene også kommer til PC gjennom Microsoft sitt eget "Play Anywhere" konsept. Det er bare snakk om tid før maskinvaren i PCen min når Xbox One X nivå, og da investerer jeg heller pengene i den enn å bruke dem på et konsoll halv-steg. Dette er selvfølgelig ikke fasit for alle, men jeg ser for meg at dette er den løsningen jeg kommer til å gå for.

Hadde jeg vært Sony nå, så hadde jeg nok begynt å skjelve litt. One X lover å levere en bredere 4K støtte enn hva Pro kan, og selv om de fleste ikke ser forskjell på måten Pro jukser til 4K og One X sin "native 4K", er det en styrke i tallene som ikke bør undervurderes. Spesielt hvis One X leverer mer stabil og høyere bildefrekvens en hva Pro så langt gjør.

 

ICYMI så lagde jeg en liten knippe videoer om hva jeg forventer fra årets E3. Setter pris på alle tilbakemeldinger dere måtte ha på videoene.

Ha en fin E3 alle sammen

E3 2017: Electronic Arts

Og vips så var vi i gang igjen med en av årets største begivenheter for oss gamere. E3 er for meg en personlig høytid og det er få steder jeg heller ville være enn foran skjermen mens alt vi har spekulert om i månedsvis blir bekreftet, avkreftet eller på andre måter avslørt.

I år var det Electronic Arts, ofte forkortet til bare EA, som fikk starte galskapen. De fleste gamere har et forhold på enten godt eller vondt til utgiver giganten, men en ting skal være sikkert: De har en imponerende stall med spill de kan hente fra. Alt fra deres alltid like populære sport serier, til noen av de best kjente spilltitlene i historien som Need for Speed. Mass Effect og Battlefield.

"EA Play" presentasjonen vi fikk se i går føltes for meg som en litt rar måte å starte E3 på. Jeg vil ikke si den var direkte skuffende, da det var flere titler som ble vist jeg er interessert i, men det var likevel ikke den eksplosive starten på årets pressekonferanser jeg hadde håpet den skulle være.

Need for Speed: Payback ser konge ut

Need for Speed serien var i mange år en av de seriene som ble melket for alt det var verdt, med nye spill gitt ut år etter år. Dette har unektelig en negativ påvirkning på kvaliteten, noe som gjorde at jeg etterhvert mistet interessen for serien.

Nå har temaet bak årets Need for Speed fått litt lengre tid en vanlig på seg til å levere noe bra, og resultatet ser ut som en kombinasjon av Fast and the Furious, Need for Speed: Hot Pursuit og Burnout serien. 

Jeg er for tiden giret på et litt mindre høytidelig racing spill, ala Burnout og Hot Pursuit, så dette ser ut til å være midt i blinken for meg. Det skal sies at jeg er litt bekymret for hvor lineært spillet kan bli basert på det vi fikk se på demoen som ble vist. At spillet hopper mellom gameplay og forhåndsgenererte videosekvenser midt opp i alt det som skjedde i videoen føltes rart ut, og jeg håper dette holdes til et minimum i det endelige spillet.

Need for Speed: Payback har lanseringsdato 10. november

Josef Fares is back.

Brothers: A Tale of Two Sons bergtok meg aldeles når det kom ut i 2013. Svenske filmregissør Josef Fares hadde ingen erfaring med spillutvikling fra før av, når han teamet opp med Starbreeze om denne lille perlen, og med Fares i sjefsstolen fikk vi en spillopplevelse ganske så annerledes enn de vi vanligvis får servert.

Det har vært svært så stille fra Fares etter Brothers ble sluppet, men vi fikk høre for en tid tilbake at han hadde startet spillstudioet Hazelight, og det er de som nå gjennom EA Originals programmet gir ut A Way Out

Ganske enkelt forklart er A Way Out et spill hvor du skal bryte deg ut av fengsel. Spillet er designet eksklusivt som et spill du må spille sammen med en venn. Du kan med andre ord ikke spille dette spillet alene. Man kan selv velge om man vil spille spillet sammen over Internett eller spille det lokalt på samme konsoll, populært kalt "Couch Co-Op".

Fares stod selv på scenen og forklarte konseptet, om hvordan spillere må jobbe sammen for å bryte seg ut av fengsel. Han viste frem flere spennende scenarioer i spillet, og for meg virker dette som en slags asynkron flerspiller opplevelse, hvor for eksempel en spiller må underholde vaktene ved hjelp av dialogsystemet, mens den andre spilleren utfører lyssky aktivitet mens vaktene er distrahert. 

Jeg synes dette konseptet virker veldig spennende, og med Josef Fares sitt "outsider" perspektiv på spilldesign tror jeg at A Way Out kan bli noe virkelig spesielt.

Ingen fast dato ennå, men spillet ser ut til å komme tidlig i 2018.

Sports Sports Sports.

Ah. Hva er vel en EA pressekonferanse uten en ulidelig langdratt presentasjon om FIFA, Madden og NBA...

Som vanlig dedikerte EA en ikke ubetydelig mengde tid på å snakke om de diverse sportstitlene sine og hva slags nyvinninger vi kan forvente å se. Ettersom det eneste spillet i denne kategorien jeg bryr meg noe særlig om (NHL serien) ikke ble nevnt, tar jeg bare en kjapp oppsummering om hva som ble nevnt

Fifa 18

Cristiano Ronaldo har gjort motion capture for Fifa 18, Alex Hunter storylinen fra Fifa 17 fortsetter i det nye spillet og Fifa 18 kommer til Switch men den versjonen er bygd på en annen spillmotor og mangler Alex Hunter delen av spillet.

Madden 18

Får en egen historie modus, Longshot, med House of Cards og Moonlight skuespilleren Mahershala Ali i hovedrollen. 

NBA Live 18

Basketballspillet NBA Live 17, som skulle ha kommet ut i vinter, er nå omdøpt til NBA Live 18. Demo kommer i August

For lenge siden, i en galakse langt, langt borte... er EA fortsatt ikke redd for å melke en serie.

I forkant av pressekonferansen hadde jeg håpet å få høre mer om enten Amy Hennig og Visceral Games sitt nye spill, eller å få vite noe mer om hva det er Respawn holder på med, da begge studioene jobber med nye Star Wars tittler. Men siden Battlefront II kommer ut om bare noen få korte måneder, visste jeg at det håpet hang i en tynn tråd.

Det skulle vise seg at det håpet ikke hang i en tråd i det hele tatt, for EA brukte all tid de hadde satt til overs for Star Wars til å snakke om Battlefront II. 

Vi fikk vite at all DLC som er planlagt for spillet skal være gratis, ala Titanfall 2, og at det skal være mikrotransaksjoner i spillet, noe jeg regner med er for kosmetiske effekter. 

En lang live gameplay demonstrasjon ble vist for første gang, hvor de viste en kamp som utspilte seg på planeten Naboo i prequel filmene. Både Rey, Boba Fett og Darth Maul dukket opp her, så spillet kjører ikke så stram linje på kronologien.

Som kjent fra tidligere skal Battlefront II ha en mer omfattende enspiller del enn det forrige spillet hadde, og historien er satt til mellom Return of the Jedi og The Force Awakens, hvor du spiller som en av imperiets beste soldater.

Battlefield 1 får besøk av russerne.

En ny Battlefield 1 utvidelse, "In the Name of the Tsar" ble vist frem. Den kommer ut i september, og i forkant av dette kommer det nye kart og andre oppdateringer til originalspillet.

BioWare teaset nytt spill

Anthem er et helt nytt spill fra A-laget til BioWare, Første teaseren minnet meg litt om Destiny, men vi må vente til Microsoft pressekonferansen før vi får vite mer.

Ingenting ble nevnt om eksklusivitet, men det ser ut til at Microsoft i det minste har en markedsførings avtale på plass med den kanadiske utvikleren.

For de som ikke fikk det med seg, eller hadde glemt det så er EA/Origin Access gratis hele E3 uka på Xbox og PC, mens flere av EA sine spill er gjort tilgjengelig via "Free Trial" på Playstation 4.

AndyLonn mener:

EA blåste ikke taket av bygningen på noen måte, men som nevnt tidligere er jeg positivt interessert i flere av titlene de viste frem. Battlefront II ser helt nydelig ut, Need for Speed: Payback og A Way Out er "must haves" for meg, og jeg er veldig spent på å høre mer om Anthem.

EA kan med fordel slutte med å bruke så mye tid på sport titlene sine. Disse spillene selger så pass bra hvert år at det er sannelig ikke godt å si hvem det er de prøver å kapre med å paradere de frem på denne måten.

 

ICYMI så lagde jeg en liten knippe videoer om hva jeg forventer fra årets E3. Setter pris på alle tilbakemeldinger dere måtte ha på videoene.

Ha en fin E3 alle sammen

;

Anmeldelse: The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Ett fabelaktig mesterverk

En gang da jeg var liten og var ute å gikk tur fant jeg et lite vann. Det var en stor overraskelse for meg å snuble over det på denne måten. Når jeg reiste rundt i landskapet på denne måten uten noen form for kart mens jeg prøvde å finne veien på egenhånd,  fikk jeg kjenne på følelsen av å være med på et ordentlig eventyr."

Shigeru Miyamoto om inspirasjonen til The Legend of Zelda (1986)

Det er vanskelig å sette i perspektiv hvor viktig The Legend of Zelda serien er. Ikke bare for spillmediet men også for meg som person, og for millioner av andre spill entusiaster verden over. For mange var det kanskje deres første møte med et skikkelig eventyr spill, for andre kanskje det aller første spillet de spilte. 

For min del var mitt første møte med serien gjennom den tidløse klassikeren Ocarina of Time. På lekebutikken Ringo på det som nå heter Raglamyr senteret her i Haugesund hadde de en Nintendo 64 demo kiosk, og jeg visste at hver gang vi skulle til "byn" så var det en ørliten sjanse for at vi skulle innom akkurat det senteret slik at jeg fikk tilbringe noen verdifulle minutter i Kokiri Forest sammen med Link og Navi.

På toppen av denne anmeldelsen står det et sitat fra selveste skaperen av The Legend of Zelda, som handler om hvor han hentet inspirasjonen til det aller første spillet i serien. Da han var liten hadde spill-legenden for vane av å utforske forskjellige landskap, skogholt og huler i og rundt byen Kyoto hvor han vokste opp. Og det er denne følelsen av ubegrenset utforskning han skal ha sagt han ønsket å gjenskape i Zelda.


Klar for nye eventyr?

Det første spillet var helt åpent. Du ble plassert midt i verden et sted uten noen form for instruks om hvor du skulle gå eller hva du skulle gjøre. I en liten hule ved siden av startområdet møte du en gammel mann som gav deg et sverd og som fortalte deg at det er farlig å gå alene. Herfra måtte du finne ut av alt selv, og med ett er eventyret i gang.

Med dette skapte Nintendo det første mainstream "åpen verden" spillet, en sjanger som aldri har vært mer populær enn den er nå om dagen. Siden den gang har forskjellige utviklere har prøvd sin hånd på formatet og mange har gitt konseptet sin egen vri på godt og vondt. De siste årene har jeg merket at jeg har gått litt lei av hvordan alle disse spillene følger et godt etablert mønster. Et mønster som blant annet består av en smørbrød liste med hovedoppdrag, sideaktiviteter, samleobjekter og et kart som rett og slett renner over med ikoner.

Helt siden Super Nintendo spillet Link to the Past har The Legend of Zelda selv fulgt et veldig forutsigbart mønster med en stor åpen verden befolket med et par byer og en håndfull tempel hvor som spilleren må navigere seg i gjennom og løse oppgaver i for å få utstyret de trenger for å fullføre spillet. Det har vært en oppskrift som har fungert i flere år, men som etter Twillight Princess og Skyward Sword kan sies å være modent for fornying.


Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke: "Det der går vel ikke an vel" bare for å bli motbevist få strakser senere.

Men selv Nintendo, som ofte kritiseres for å holde sine etablerte spill på litt for trygg grunn, kan overraske

For meg føles Breath of the Wild som en moderne tolkning på det jeg tror Shigeru Miyamoto ønsket at Zelda serien skulle være fra starten. Du blir mer eller mindre sluppet rett i spillet, og etter en liten introduksjon til hvordan spillet fungerer kan du selv velge hvor du vil gå, hva du vil gjøre, og hvordan du vil beseire ondskapen Ganon.

Vanligvis i slike anmeldelser pleier jeg å skrive en liten introduksjon til historien slik at spillere som leser dette får vite litt om hva de har i vente, om historien harmonerer med serien de kjenner, eller om Nintendo nok en gang har rotet til et univers så mange holder så kjært ala Metroid: Other M.

Det akter jeg likevel ikke å gjøre denne gangen. Ikke fordi spillet nødvendigvis byr på en helt sinnsykt bra historie som i aller høyeste grad bør oppleves plettfritt fra potensielle "spoilere", men fordi Breath of the Wild handler like mye om historiene du selv skaper og eventyrene du selv kommer til å oppleve som det gjør den tradisjonelle historien om modighet og håp som overkommer ondskapen.


"Ser du det fjellet der borte? Du kan gå dit" har vi hørt mange ganger. Breath of the Wild er det nærmeste dette har kommet til å være sant

Hver økt sammen med Breath of the Wild bydde på et nytt eventyr. Rundt hver eneste krok var det både kjente og ukjente figurer som enten solgte det jeg trengte eller tilbydde sideoppdrag som jeg med glede kastet meg i gang med, ikke fordi jeg stod til å vinne et nytt våpen eller dings, men fordi de tilbød muligheten til å snuble over en av spillets mange overraskelser. Enten om det var en ledetråd til mitt neste store eventyr eller en annen situasjon som ble sittende med meg fordi jeg overhodet ikke forventet det.

På denne måten minnet spillet meg på min egen barndom. Når jeg og vennene mine lekte Robin Hood i skogen, eller gikk på oppdagelsesferd til steder vi, naive som vi var, trodde ingen hadde vært før. Den følelsen har jeg opplevd i spill siden jeg var liten, og var noe jeg satt særdeles pris på å oppleve med samboeren og vår sønn, som titt og ofte tok del i eventyrene far i huset satte ut på med Wii U gamepadden i hendene.

Og når et spill kan få meg til å lengte tilbake til en følelse som, nå når jeg er liksom er voksen og mer virkelighetsnær, ikke trodde jeg kunne kjenne på lenger. Ja, da gjør spillet noe virkelig spesielt.

Men spillanmelder later jeg som jeg skal være, og i den anledning finnes det enkelte aspekter som kanskje bør leses opp og vurderes slik som seg hør og bør i en spillanmeldelse før jeg gir min endelige karakter til dette mesterve.... (viste jeg hånden min der mon tro?)


MCDR - Mounted Combat Done Right

Magisk opplevelse satt til side, får Breath of the Wild den tvilsomme ærene av å være fanget mellom to konsoller. Som de aller fleste vet har Nintendo nylig lansert arvtageren etter Wii U. Men i stedet for å si "Dette spillet kommer bare til Wii U" eller "Dette blir en Switch eksklusiv" har Nintendo valgt å slippe spillet på begge konsollene.

Den gode nyheten: Spillet kjører likt på begge enhetene når du spiller det på TVen

Den dårlige nyheten: Det kjører ikke så bra som det burde ha gjort.

Breath of the Wild sliter med å holde en stabil bildefrekvens med en grafikk som kanskje burde vært bedre. Det er egentlig det eneste jeg har å si om den tekniske biten, for spillet kjørte greit rundt 90% av tiden jeg spilte.Så på den ene siden gjorde det meg ikke så veldig mye, da jeg har spilt spill som kjører langt dårligere enn dette, men på den andre siden føles det ut som prikken over velkjente Nintendo i-en mangler her, og det er veldig synd i et spill som på de aller fleste områder tilsynelatende presterer langt over evne.


Hvis matlaging i den virkelige verden hadde vært halvparten så gøy som i Zelda, hadde jeg kanskje vært bedre på det.

Jeg er kanskje en dårlig kritiker når jeg sier dette, men jeg stiller ingen krav til perfeksjon. Et mesterverk trenger ikke være feilfritt, og selv om Breath of the Wild har en håndfull små irritasjonsmomenter jeg kunne ha trukket spillet for, som for eksempel inventar systemet eller hvordan alle våpnene i spillet virker til å være laget av den mest inkompetente smeden innen all fantasy fiksjon ettersom de knekker hele tiden,

Men for hver lille klage jeg måtte ha kommer jeg hele tiden tilbake til selve opplevelsen spillet byr på, og vips så sitter jeg fast i det ultimate nullsumspill. Kanskje vil disse irritasjonsmomentene drive andre spillere fra spillet, men for meg var selve opplevelsen spillet bydde på det som fikk meg til å komme tilbake dag ut og dag inn.

Og hvis det er en ting jeg spiller spill for, så er det opplevelsen.

Jeg kommer fra Breath of the Wild med en nyfunnet respekt for Nintendo. Som andre anmeldere har sagt før meg føler jeg at vi nå befinner oss i en ny era, og som så mange paradigme-skiftende hendelser har også denne retroaktivt farget tiden som kom før. Når jeg snakker om eventyr spill i fremtiden vil det unektelig komme sammenligninger til Breath of the Wild. Et spill jeg personlig setter helt øverst på hyllen sammen med spill som Super Mario 64, Ocarina of Time og The Witcher 3. Et sant mesterverk. 

#Bergsala #Nintendo #BreathOfTheWild #LegendOfZelda #TLOZ #BOTW #Norsk #norge #norsk #gaming #norskgaming #spillmagasinetreview #Zelda

Anmeldelse: Yakuza 0

Gjør deg klar for et dypdykk i den japanske kriminelle underverdenen du sent vil glemme.

Før jeg fyrer løs med denne anmeldelsen har jeg to spørsmål til dere Yakuza fans:

1. Har serien alltid vært så bra som dette?

2. Hvorfor har dere holdt den for dere selv de siste 11 årene??

Format: PS4, PS3 (JP)
Sjanger: Action-Eventyr
Utg. dato: 24.1.2017
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Nei

Yakuza 0 er det sjette spillet i serien som forteller om livet til Yakuza soldaten, Kiryu Kazuma. Satt syv år før det første spillet gir Zero oss et innblikk i hvordan Kiriyu sitt første skikkelige møte med den brutale virkeligheten av hva livet som en Yakuza har å by på. Etter å ha håndtert en relativt enkel jobb som pengeinnkrever for en av de lokale lånehaiene blir Kiryu dratt inn i en drapsetterforskning og en maktkamp som vil avgjøre fremtiden til Kamurocho distriktet i hjerte av Tokyo.

500 km sør-vest for Tokyo møter vi Goro Majima, en tidligere Yakuza som etter å ha havnet i unåde med ledelsen av "familien" måtte betale dyrt for sine feil. Majima driver nå den mest besøkte nattklubben i Sotenbori distrikte i byen Osaka under streng overvåkning fra hans tidligere kriminelle kompanjonger. Når ledelsen uventet tilbyr han muligheten til å komme tilbake til Yakuza livet er Majima villig til å ofre alt for å slippe unna det han ser på som et liv i evig fangenskap.


Kamurocho og Sotenbori kommer til live med fantastisk bruk av lys og farger

Spillet presenterer en historie om to menn som begge er på langt dypere vann enn noen av dem aner, og med en godt skreven dialog, gode prestasjoner fra både stemmeskuespillere, animatørene holdt spillet meg på kanten av setet helt til siste slutt. Utviklerteamet hos SEGA har virkelig levert en kvalitet innenfor historiefortelling som langt overgår det jeg forventer fra spill som takler tematikken rundt det kriminelle livet og menneskene som lever i den verdenen.

"Men hva slags spill er Yakuza 0 egentlig?"

Det har jeg litt vanskelig for å svare på. Den bredeste, og kanskje mest passende sjangeren å plassere Yakuza 0 i er Action-eventyr. Hvis du er kjent med Shenmue serien er Yakuza mer nærliggende til den enn noen annen sammenligning jeg kan dra, men siden Shenmue sikkert er en svært obskur referanse for de aller fleste skal jeg forsøke å forklare hva Yakuza er med et språk flere kan forstå.

Selv om Yakuza serien har noen likhetstrekk til andre "åpen verden action-eventyr", som for eksempel Grand Theft Auto, er det også veldig forskjellig på mange avgjørende punkter fra hva man forventer når man trekker den sammenligningen.

Yakuza tilbyr ikke en "åpen verden" på samme måte som vi ofte assosierer med den sjanger betegnelsen. Det er for eksempel ikke mulig å kjøre bil eller motorsykkel rundt i gatene til Tokyo og Osaka, da spillet er satt til spesifikke distrikt i byene hvor alt ligger i gå avstand til hverandre.

Spillerne har heller ikke fult så frie tøyler til å gjøre som man selv vil til enhver tid, slik man kanskje forventer fra spill som GTA eller Saints Row, fordi Yakuza 0 prøver å fortelle en veldig tettpakket og jordnær historie som jeg vil tro ikke låner seg spesielt godt til den utemmede friheten denne sjangeren pleier å tilby. 


Dette er den eneste formen for bilkjøringen du trenger å mestre i Yakuza 0

Tokyo og Osaka er verken San Andreas eller Stilwater. Her er, i likhet med dagens Japan, er våpen lovene svært strenge. Så ikke forvent å løpe rundt med lomma full av rakettkastere mens du prøver å få Wanted levelet ditt opp mot seks stjerner. Da har du kommet til feil spill Det du derimot kan forvente er plenty av fantastiske gatekamper med diverse pøbler, medlemmer av rivaliserende yakuza familier eller selveste Mr. Shakedown, en fyr som vandrer gatene ute etter å tømme lommene dine for det du måtte ha av penger.

"Men nå har du brukt mye tid på si hva spillet ikke er, Har du tenkt å komme til poenget?"

Tålmodighet, unge gresshopper. Jeg kommer til det...

Ja, Yakuza er litt strengere mot spilleren enn hva de fleste andre "sandkasser" er. Men det er ikke dermed sagt at spillet ikke tilbyr spillerne muligheten til å slappe av og ha det litt moro. Du kan spankulere rundt i nabolaget, banke gørra ut av de som måtte ønske det, eller delta i en helt enorm mengde med sideaktiviteter som for eksempel Karaoke, Fisking, Gambling på "Cat-fights", Disco dansing eller noen runder med Out-Run, Space Harrier eller kranespillet på den lokale SEGA arkaden, for bare å nevne noe.

Og det er her Yakuza 0 løfter seg fra å bare være et bra action-eventyr med en god historie til å være noe virkelig unikt..


Nevnte jeg at dette spillet har en bat-shit crazy presentasjon?

Historien i Yakuza 0 er fortalt med en følelsesmessig tyngde man ikke ofte ser og med en så imponerende presentasjon at man lett kunne tatt det for gitt at hele spillet kanskje tar seg selv litt for seriøst. Men det er måten denne seriøse fremtoningen står i sterk kontrast til spillets mer banale tilnærmelse til humor og kampsystemets slapstick-aktige form for gladvold som gjorde at jeg falt for spillets sjarm.

Spillet hopper lekent mellom sterke scener om lojalitetens pris og Yakuza medlemmenes personlige offer til at Kiriyu og Majima stiller i fult cosplay i en karaoke opptreden. Seriøse, og nesten ubekvemme, samtaler om menneskehandel og andre illegale affærer blir gjort lettere å svelge når de også finner sted i et spill som har scener som denne: 


Jeg mener...... ehm... hva skal man si??

Og det beste av alt er at det aldri føles billig. Yakuza 0 gjør seg fortjent til å fortelle en sterk historie mens det samtidig våger å være lekent med alt det som "ikke betyr noe". Hadde spillet vært et monotont krimdrama fra ende til annen er det slettes ikke sikkert jeg hadde likt det så godt som jeg endte opp med å gjøre, men ved å sprinkle det med mer enn bare litt "japansk galskap" her og der har SEGA funnet en oppskrift som virker, og en som gjør at jeg nå vurderer å spille i gjennom hele Yakuza serien for å se om resten av serien mestrer denne balansen like godt.

Kampsystemet i Yakuza 0 føles ut som den mest naturlige utvikling av klassiske Beat-em-up spill jeg har sett per dags dato. Alle kampsituasjonene Kiriyu og Majima roter seg opp i, enten det er et tilfeldig møte på gaten eller om det er en del av selve historien til spillet, byr på gode muligheter til å få utøvd gladvold av det ypperste kaliber.

Både Kiriyu og Majima har hver sine tre kampstiler og ved å investere i seg selv (som bokstavelig talt er å bruke penger på å låse opp nye moves) blir kampene bare mer og mer spektakulære. Jeg hadde aldri trodd det ville være så givende å gi noen en overdreven Tombstone Piledriver rett på asfalten som et endelig punktum på en kamp hvor jeg nettopp har gitt han og kompisene hans grisejuling.

Ryu ga Gotoku 0: Chikai no Basho / Yakuza 0
Publisher: SEGA
Developer: SEGA
Platform: PlayStation 3, PlayStation 4
Year: 2015 (JP PS3/PS4), 2017 (NA/EU PS4)
I Yakuza 0 er finnes det ingen problemer som ikke kan løses med litt god gammeldags deng.

Jeg finner få ting å trekke Yakuza 0 for. Jeg elsker settingen, digger figurene, og presentasjonen er i en klasse for seg selv. Der jeg føler spillet kanskje snubler litt er de få gangen vi ser skytevåpen introdusert til kampsystemet. Det bryter flyten noe voldsomt når noen av pøblene trekker frem en pistol for å angripe fra avstand. 

Ett skudd ringer ut og figuren jeg styrer faller til bakken og flere sekunder flyr forbi i det jeg masher på knappene for å komme meg opp. Det føles som om jeg kjører en bil som plutselig bråstopper, og som vi alle vet gir det sjelden en god følelse. Jeg skjønner selvsagt hvorfor de er der. De byr på en ny utfordring som spillerne må overkomme. men akkurat denne varianten av utfordring føler jeg trekker ned opplevelsen i stedet for å løfte den opp. 

 

Ryu ga Gotoku 0: Chikai no Basho / Yakuza 0
Publisher: SEGA
Developer: SEGA
Platform: PlayStation 3, PlayStation 4
Year: 2015 (JP PS3/PS4), 2017 (NA/EU PS4)
Hallo, er det SEGA? Når var det lanseringsdatoen til Yakuza: Kiwami var igjen sa du?
 

Som dere kanskje allerede har skjønt så falt jeg virkelig for det Yakuza 0 hadde å by på. Det er nok ikke et spill for alle, men hvis du liker å prøve noe som er litt utenfor det vante og prøvde innenfor såkalt AAA spill, vil jeg anbefale Yakuza 0 på det aller varmeste.

Her får du servert en kanon god historie om lojalitet og svik som jeg føler lever i ånden av filmklassikere som Infernal Affairs og The Departed, mens du også kan kose deg med morsomme sidehistorier, et skikkelig gøy kampsystem samt tonnevis av ekstra innhold og sideaktiviteter. Jeg er 40 og noe timer inn nå, og har bare fullført rundt 30% av det som er å gjøre i spillet. 

 

Mening: Hvorfor jeg velger å vente med Nintendo Switch

Det er mindre enn tre dager igjen til Nintendo Switch blir lansert i butikkene, og gamere verden over spekulerer vilt i hvordan dette kommer til å gå. Har de en ny Wii eller Nintendo DS opp i ermet, eller blir Switch en like stor salgskuffelse som Wii U? Time will tell...

Nintendo har nok en gang klart å rote seg inn i en situasjon det er vanskelig å forutsi hvordan kommer til å ende. Det er ikke en hemmelighet at firmaet som var den ubestridte kongen over konsollmarkedet på begynnelsen av 90 tallet har hatt hard medfart de siste årene. Wii U var på mange måter en flopp til tross for dens mange gode eksklusive titler, og med et stadig voksende salg av både Playstation 4, Xbox One og økende antall Steam brukere tror jeg at muligheten for å skjære seg ut et nytt nisjepublikum minker for hver dag som går.

Hvis Switch skal bli en suksess som vi kan skrive om i historiebøkene så tror jeg at Nintendo for alvor må nå ut til både kjernepublikummet sitt (og med det mener jeg de som kjøpte og fortsatt eier en Wii U) mens de samtidig strekker en hånd mot både såkalte "casuals" og "hardcore" spillere. I mine øyne er det helt åpent og kan gå begge veier. Enten omfavner spillerne denne ideèn om en sammenslåing av Nintendos håndholdt og hjemmekonsoll satsinger eller så gjør de ikke det.

Bare sjefene hos Nintendo vet hva som skjer hvis Switch ikke blir en hit. Kanskje har de tatt høyde for at dårlige salg er en reell mulighet og at det er derfor de har priset både konsoll og tilbehør så pass høyt, i et forsøk på å formilde eventuelle økonomiske tap. Kanskje sitter de på nok likviditet til at de kan gi det et siste forsøk på å få til en konsoll som kan konkurrere med Microsoft og Sony, eller kanskje de tar samme utveien som SEGA gjorde, og blir en tredjeparts utgiver for de andre konsollene,

Men alt dette blir bare spekulasjoner fra min side. Nå skal jeg fortelle dere grunnen til hvorfor i hvert fall jeg velger å vente med Nintendo Switch.

Som en trofast eier av en Wii U som jeg har hatt i snart 5 år nå har jeg fått spilt det aller meste som har kommet til konsollen i løpet av dens levetid. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at det er den konsollen som har blitt spilt mest her hjemme, av både meg selv og mine. Den har virkelig gjort sin tjeneste og har mer en fortjent sin hvile nå som neste man i rekken kommer ut på markedet...

Men når jeg ser på denne listen så begynner jeg virkelig å lure på hva Nintendo har holdt på med de siste årene.

Joda, Jeg er like spent som alle dere andre på The Legend of Zelda: Breath of the Wild, og jeg regner med at Switch versjoenen sikkert er den overlegne måten å spille det på. Men med tanke på at det er det eneste Nintendo eksklusive spillet jeg simpelthen MÅ ha før Xenoblade Chronicles 2 og Super Mario Odyssey kommer senere i 2017, kan jeg like gjerne bare spille Wii U versjonen som kommer ut samme dag. 

Misforstå meg rett: Jeg er spent på hvordan Fast RMX, Splatoon 2 og Mario Kart 8 Deluxe blir å spille på Switch, men for en som allerede har sunket utallige timer ned i Fast Racing: NEO, Splatoon og Mario Kart 8 føler jeg ikke at noe av det jeg så langt har sett fra disse "gjenutgivelsene" har overbevist meg om at jeg går glipp av noe med å vente til slutten av året. 

Og for all del,1-2-Switch og Snipperclips både ser og høres kule ut, men de er ikke akkurat Wii Sports om jeg får formulere meg slik, og heldigvis for meg eier jeg allerede en importert utgave av Puyo-Puyo Tetris på PS4. Så da føler jeg at et eventuelt Switch kjøp ikke er nødvendig for meg før vi nærmer oss slutten av året.

Det jeg bruker en lang tid på å si er dette: Satt opp mot resten av 2017 og alle storspillene vi har å glede seg til, for ikke å nevne at jeg sikker blir travelt opptatt med bleieskift arbeid fra og med mai måned, daler dessverre Nintendo Switch litt ned på listen over prioriteringer. Så for de som hadde gledet seg til stor dekning av Nintendo Switch lanseringen fra "AndyLonn's Blogg om Spill og Sånt" må jeg dessverre skuffe dere.  Jeg skal love å komme sterkere tilbake på denne fronten når jeg omsider skaffer meg en.

Som et aldri så lite plaster på såret kan dere i det minste se frem til en anmeldelse av Yakuza 0 i løpet av de nærmeste dagene. 

Resident Evil Update: Banned Footage Vol 1

Resident Evil 7: Biohazard har ikke vært ute mer enn litt over en uke, og allerede er Capcom i gang med å rulle ut ekstrainnhold til spillet. Som dere kanskje allerede vet er jeg helt betatt av spillet, noe jeg allerede har uttrykket meg om i både skreven anmeldelse og i en videoanmeldelse. Så nå gjenstår spørsmålet, etter de nærmere 50 timene jeg allerede har tilbrakt sammen med spillet: "Har Resident Evil 7 mer å by på for meg?"

Ja, så absolutt. Selv om ekstrainnholdet i Banned Footage Vol 1 (av 2 som er planlagt) ikke bygger videre på historien til Ethan, gjør det mye for å utvide levetiden til Resident Evil 7: Biohazard.

Volume 1 kommer med tre nye selvstendige moduser som alle kan nås gjennom Extra Content valget på startmenyen til spillet.

Nightmare er en Survival/Horde modus hvor spillerne skal hjelpe Clancy, en av de tidligere offerene til Baker familien, i å holde seg i livet fra midnatt til morgenen i herskapshusets kjeller. Jack Baker har alltid vært glad i å leke litt med ofrene sine så til hjelp finnes det noen arbeidsbenker hvor spilleren kan lage seg våpen, og flere maskiner som spyr ut skrapmetall som spillerne bruker som material. Hver time bringer med seg en ny bølge med fiender som Clancy må bekjempe, og klarer han å overleve hele natten kan han trøste seg med at det bare er begynnelsen, for da har du nemlig låst opp Night Terror...

Bedroom er et Escape Room scenario hvor stakkars Clancy denne gang har blitt innlosjert på en av soverommene til Baker familien, hvor han lever under gjestfriheten til Marguerite Baker. Her må spillerne hjelpe Clancy med å finne en vei ut, men uten at mor i huset finner ut av hva han holder på med. Det er mye vanskeligere enn det høres ut for Marguerite har tydligvis ører som en rev, og hukommelse som.... et dyr som har god hukommelse, for hun hører alt som skjer og vet at alt i rommet har sin plass.

Ethan Must Die er en "Rogue-lite" modus hvor du som Ethan skal finne og drepe Marguerite, men alt utstyr og det du ellers måtte trenge for å klare dette er spredd utover kartet på tilfeldige steder. Du tåler også nesten ingenting i denne modusen og fiendene er aggressive som bare juling. Hver "run" er forskjellig og hvem vet, kanskje du har hellet med deg og klarer det på første forsøket. Jeg for min del tror dette blir modusen som gjør at jeg ikke får alle trofeene fra Resident Evil 7, for dette er skikkelig vanskelig...

Det var det Banned Footage Vol. 1 hadde å by på. Det er foreløbig ingen eksakt dato for når Volume 2 kommer ut, men med den og den allerede planlagde gratis utvidelsen "Not a Hero" som kommer til våren har Capcom sikret seg at Resident Evil 7: Biohazard blir å finne i nærheten av Playstation maskina mi i lang tid fremover.  Banned Footage Vol. 1 koster 82,- kroner og Season Pass koster 249,- på Playstation Network og all DLC er tids-eksklusivt til Playstation.

Banned Footage Vol 1 kommer 21. Februar på Xbox One og PC

Videoanmeldelse: Resident Evil 7

Resident Evil har de siste årene vært i en slags identitetskrise, RE6 var verken et kompetent actionspill eller en tilfredsstillende survival-horror opplevelse og fjorårets Umbrella Corps føltes ut som et hån mot Resident Evil fansen. Nå er Capcom tilbake  med det som fra utsiden kanskje ser ut som et desperat siste forsøk på å appellere til nye fans, men som ender opp med å være den beste survival-horror opplevelsen jeg har spilt siden Silent Hill 2.

Hvis du likte videoen hadde det vært flott med et likerklikk og en subscribe

Steder du finner mer fra AndyLonn:
Facebook: https://www.facebook.com/andylonnblog/
Twitter: https://twitter.com/andylonn?lang=no

Sjekk også ut http://www.spmg.no hvor jeg og flere andre skriver anmeldelser, inntrykk, blogger etc om spill og spillkultur

Hvis du likte videoen hadde det vært flott med et likerklikk og en subscribe på Youtube kanalen min

#ResidentEvil #RE7 #ResidentEvil7 #Biohazard #videoreview #Capcom #SurvivalHorror #Gaming #NorskGaming #Gamer #Norge 

Anmeldelse: Resident Evil 7

Forbered deg på å bli vettaskremt!

Format: PC, PS4, XbOne
Sjanger: Survival Horror
Utg. dato: 24.1.2017
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Nei

Resident Evil er en serie som har vært med på å definere Survival Horror sjangeren hele to ganger i løpet av sin levetid. Men til tross for dette har den de siste årene funnet seg i en aldri så liten identitetskrise. Etter middelmådige Operation Racooon City, skivebommen Resident Evil 6 og det regelrette hånet mot fansen som var Umbrella Corps kunne det se ut til at serien var på vei til samme sted hvor Konami sendte Silent Hill etter alt som skjedde mellom dem og Hideo Kohima  # NeverForget.

Capcom måtte finne på noe lurt. Og med den pågående suksessen til den yngre garde av Suivival Horror spill som Amnesia, PT og Outlast vat det ikke særlig overraskende at de tilsynelatende valgte å hente inspirasjon fra disse nøyaktig disse spillene. Derfor er Resident Evil 7 for første gang i seriens historie fortalt fra et førstepersons perspektiv, og i tillegg er så og si alt som kan minne om den innviklede og banale historien fra kjerneserien nå lagt på hylla.

Så i stedet for nok et gjensyn med Chris, Jill, Leon eller Claire, tilbyr RE7 en mer frittstående historie som virker inspirert av filmer som The Hills Have Eyes eller House of 1000 Corpses.

Du har ikke lyst til å gjøre denne gamle dama forbanna...

Det har gått tre ord siden kona til Ethan Winters sporløst forsvant og ble antatt død. Men når en beskjed fra hans kjære dukker opp og ber han komme til småbyen Dulvey, Louisiana føler Ethan seg tvunget til etterforske. Invitasjon fører han til en nedlagt plantasjegård og et tilsynelatende forlatt herskapshus, og det er her historien i Resident Evil 7 spiller seg ut.

 

Resident Evil 7 kan også spilles i VR på Playstation. Men lykke til med å få meg med på det...

Jeg vil unødig røpe mer av historien for dere, men jeg føler jeg kan si dette uten å gi noe bort. Selv om jeg var klar over alle de kjente, og etterhvert godt brukte, virkemidlene slike historier pleier å ta i bruk, klarte Resident Evil 7 kunststykket å overraske meg rundt hver eneste sving og det hadde meg helt på kanten av setet fra første minutt helt frem til rulleteksten kom.... rullende.

Det var ikke mye i markedsføringen foran lanseringen som kunne ha forberedt meg på dette. Det var lite som overbeviste meg om at Resident Evil 7 var noe jeg kom til å være interessert i. Etter gjentatte forsøk har jeg kommet frem til at jeg rett og slett ikke klarer å interessere meg i spill som PT, Outlast eller Slender, da jeg føler de ofte ofrer selve spillingen til fordel for så kalte "Jump Scares". Jeg har ingenting i mot at spill som ene og alene lener seg på "jump scares" eksisterer, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke syns noe om dem.


"Wow, What a mansion"

Resident Evil har for meg alltid handlet om å overkomme, og til slutt overvinne frykten spillet innstiller i deg. Tenk over hvor fryktinngytende det første møte med en Zombie er i The Spencer Mansion, i forhold til hvordan du meier dem som om det var "no big deal" ned mot slutten av det første Resident Evil. Hvis Capcom hadde valgt å gå "minste motstands vei" og lagd en blåkopi av Outlast eller Soma, spill hvor du egentlig aldri kan kjempe imot monstrene, i håp om å appelere til deres publikum tror jeg nok at jeg hadde falt av ganske raskt.

Heldigvis forsikret både Capcom, og flere av de som fikk spilt det før jul, meg om at dette ikke var tilfelle. Resident Evil skulle forbli Resident Evil, og når det gikk en positiv buzz rundt om på nett etter demoen av Resident Evil 7 ble sluppet, bestemte jeg meg tidlig for å styre unna og heller komme til spillet "ubesudlet" for å forhåpentligvis bli positivt overrasket over det endelige resultatet.


Mon tro hva jeg hadde fått for dette krypinnet om det lå sentralt i Oslo

... Og positivt overrasket kan du skrive under på at jeg ble. 

Settingen er perfekt, hver eneste knirk, knak eller dunk i det gamle herksapshuset skyter frysninger nedover nakken på meg. Lydsporet er herlig fryktingytende og måten utviklerne har brukt det på en nesten Coen-esque måte passer spillet perfekt. Jeg er ikke en gang flau over å innrømme at dette var et spill jeg måtte spille med både lyset på og lyden litt sånn halvdempet. Kall meg gjerne en pyse, men "You werent there man" 

Figurene du møter på er både uhyggelige og groteske, men presentert på en mye mer seriøs måte enn hva serien har gjort seg kjent for tidligere. Hver eneste minste detalj i omgivelsene bidrar til å skape en skikkelig grøssende atmosfæren og historien, hvor enn klisjè den måtte være, er fortalt på en måte hvor jeg hele tiden ønsket å vite mer om hva som egentlig foregikk.

Men hvor jeg føler spillet virkelig skinner er i kampsekvensene. Ethan er ikke spesial kommandoen Chris Redfield eller politimannen Leon Kennedy. Han er verken iskald eller selvsikker i sine evner til å overleve, og dette har Capcom mesterlig overført til både animasjonene og til hvordan våpnene føles i hånda. Dette er som nevnt seriens første forsøk på førstepersons synsvinkel og her kunne de lett ha gått i fella med å lage et halvferdig system som verken er fugl eller fisk. Heldigvis har de lagd et kampsystem som ikke bare virker, men som stikker seg ut fra hva vi forventer i andre skytespill, ikke ulikt slik Condemned: Criminal Origins eller ZombiU gjorde det.


Du bør raskt finne roen og håpe på "One Shot, One Kill"

Jeg sliter med å finne noe nedsettende å si om Resident Evil 7. Det eneste jeg kommer på er at det å styre Nathan rundt store fiender i trange korridorer av og til kan være litt problematisk, og at når man er tom for ammunisjon (noe man ganske ofte er) så merker man at å angripe med kniv også føles litt rart. Men ingen av disse ankepunktene legger noe som helst demper på den fantastiske opplevelsen Resident Evil 7 tilbyr,

Det høres kanskje ut som jeg overdriver, men jeg trur jaggu meg Capcom nok en gang har revolusjonert Survival Horror sjangeren. Med Resident Evil 7 kan det virke som om utviklerne har fått håndplukke de aller beste elementene fra hver sub-sjanger av Survival Horror og brakt det sammen i en komplett pakke som er rett og slett enestående i sin briljans. Oppgavene fra Resident Evil 1 og 2. Action-fokuset fra Resident Evil 4 og Dead Space. Stemningen og atmosfæren fra PT og Outlast. Alt dette kommer sammen i en symfoni av skrekk og spenning. Ikke siden Resident Evil 4 har jeg vært mer ivrig til å kaste meg i gang med neste gjennomspilling.

 

 

#spillmagasinetreview #capcom #residentevil #RE20thAnniversary #survivalhorror #andylonn #norskgaming #gamer #norsk #norge #Ps4 #XbOne #PC

Anmeldelse: Gravity Rush 2

Gravity Rush serien leverer fortsatt en av de mest unike spillopplevelsene Sony har i sin portefølje.

Kjære Playstation Vita, Du døde ut så alt for tidlig. Men fra det som antageligvis er siste gang Sony prøver å bryte gjennom på det håndholdte konsoll markedet, står i hvert fall en av seriene dine opp fra asken.

Format: Playstation 4
Sjanger: Action-Eventyr
Utg. dato: 18.1.2017
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Ja

Gravity Rush var en av de mest spennende eksklusive titlene på Playstation Vita, og selv om spillet etterhvert også ble lansert på Playstation 4, føler jeg at serien på en måte hører hjemme på den lille håndholdte som dessverre så alt for få kjøpte. Hvis du ikke har prøvd det første spillet så føler jeg at jeg nok en gang må understreke hvor spennende og unikt Gravity Rush faktisk er.

Utenfor alle de rare påfunnene som ThatGameCompany pleier å finne på i spill som Flower eller Journey, tror jeg at vi må tilbake til rundt årtusenskiftet for å se noe ligner på Gravity Rush.  For mer enn noe annet føles denne serien som noe som kunne ha hørt hjemme på enten Sega Saturn eller Sega Dreamcast sammen med spill som NiGHTS Into Dreams, Panzer Dragoon og Rez, og for en som er litt nostalgisk til den type spill treffer Gravity Rush meg rett i hjertet


Nok en gang befinner Kat seg på et sted hun ikke helt vet hvor er...

I det første spillet stiftet vi kjennskap til ungjenta Kat. Hun er en såkalt Shifter, en som kan bøye hvordan tyngdekraftens lover påvirker henne, og ved hjelp fra den trofaste katten Dusty og resten av vennene hennes bruker Kat kreftene sine til å hjelpe innbyggerne i byen Hekseville. En by som tilsynelatende bare flyter fritt i luften et eller annet sted ute i universet.

Historien i Gravity Rush 2 begynner ikke lenge etter historien fra det første spillet, og innbyggerne i Hekseville er i full sving med å gjenoppbygge byen etter herjingene som skjedde i det første spillet. Kat og vennene hennes blir tipset om at et rart fenomen med tyngdekraften har blitt observert i utkanten av Hekseville. Trioen bestemmer seg for å etterforske, men det hele ender med at alle-mann-alle blir sugd inn i en slags tyngdekraft storm.

Dette setter scenen for et helt nytt eventyr for Kat som ikke bare utforsker verden utenfor Hekseville, men som også prøver å gi noen svar på hvorfor verdenen i Gravity Rush er som den er og hvordan det hele henger sammen.


Gravity Rush 2 er virkelig et flott spill å se på, både i form av statiske bilder og i bevegelse

Historien er... tullete, men på en god måte. På samme måte som vi så i forgjengeren er det ikke mye i historien her som gir noe som helst mening, men det er presentert på en litt rar og leken måte, sammen med et slags barne-aktig glimt i øye så for meg ble det svært vanskelig å ikke bli en smule sjarmert.

Stilen til spillet er for meg upåklagelig. Den står som en hyllest til det aller ypperste av japansk animasjon, men klarer likevel å gjøre sin egen greie ut av det. Med en fantastisk bruk av farger, utført med et overraskende godt øye for detaljer og polert fra topp til tå med en ganske så solid bildefrekvens på 30 bilder i sekundet kommer det hele til live på mesterlig vis. 

Men er det gøy å spille?

Veeeeeeeel, La meg svare det med et kjapt og bestemt: "Kanskje?"

Jeg likte det første Gravity Rush på tross av sine mange feil. Det var gøy å leke med tyngdekraften, og måten utviklerne hos Project Siren/Japan Studio designet hele spillet, alt fra bevegelser til kampsystem, rundt Kat's evne til å bøye tyngdekraften var noe som harmonerte godt med meg da både konseptet og maskinvaren det ble presentert på var nytt. 

GD2_GPXX/0000352044 /w patch_QAdebug_20161220132143
Oppgraderinger kjøpes med edelstener du finner rundt om i verden, men påvirker ikke spillingen noe særlig før du når de dyreste.

Men med det sagt, så var det ikke til å stikke under en stol at mye av det utviklerne hadde bygget rundt det fantastiske tyngdekraft elementet endte opp med å være ganske slitsomt. Et kampsystem som aldri var så nøyaktig eller så dypt som jeg håpet det skulle være, endeløse "dra-dit-og-hent-den-tingen" oppdrag og oppgaver som tidvis var skikkelig dårlig forklart kunne raskt endt opp med å dra ned opplevelsen betraktelig, noe utgiverne heldigvis klarte å unngå ved å kjenne sin besøkstid og valgte med det å runde av spillet etter rundt 10 timer med moro.

Heldigvis er det fortsatt minst like gøy å leke med tyngdekraften i Gravity Rush 2 som det var i det første spillet, og de nye kreftene Kat får tilgang til i løpet av spillet gjør det egentlig bare enda gøyere. Omgivelsene, både nye og gamle, er nå designet mye mer i tråd med kreftene til Kat, noe jeg føler glatter ut mye av frustrasjonen jeg opplevde med det første spillets "Gravity Slide" sekvenser. Jevnt over har Gravity Rush 2, som seg hør og bør. forbedret mange av konseptene fra originalspillet   

Men det som setter en bremse for min del er hvordan utviklerne, til tross for å ha forbedret så mye, likevel klarer å gå i mange av de samme fallgropene de gjorde med det første spillet. 


Det er først når ting begynner å fly vegg i mellom man virkelig ser hvor detaljert det hele er

De aller fleste oppdragene er kjedelige og repeterende. Kampsystemet består i stor grad av å trykke firkant knappen gjentatte ganger til fiendene er døde, og måten spillet låser deg inn i et område hvor du må beseire alle fiendene før du får lov til å gå videre, ala Devil May Cry, er slitsomt når kampsystemet er så overfladisk og unøyaktig som det er.

At Gravity Rush 2 er nesten dobbelt så langt som det første spillet, føler jeg heller ikke gjør det noen tjenester. Spesielt ikke når det eneste de gjør for å holde på interesse nivået er å introdusere to nye krefter når du er omtrent 3/4 deler gjennom spille. Når du allerede har rukket å bli ganske lei av det repeterende innholdet, og det forferdelig dårlig forklarte snike systemet spillet insisterer på at du må bruke selv om du er en nesten allmektig superhelt som lett kunne gitt de plagsomme vaktene grisejuling!!!  Føler kanskje noe undertrykket frustrasjon kom til overflaten der i forrige siste setningen!

Men alle irritasjonsmomentene til tross, så vil jeg ikke vært foruten Gravity Rush 2 heller. Ja, det har alle de tingene jeg har nevnt i en nedsettende tone ovenfor. Men det er også et tvers-gjennom sjarmerende spill av et kaliber vi sjelden ser nå om dagen. Jeg vil berømme Sony for å i det hele tatt satse på noe som er så langt utenfor det den vante gamer ser etter i et spill, og som våger å tilby noe litt annerledes i et marked hvor det som er annerledes nesten aldri overlever.

Gravity Rush 2 er en verdig oppfølger til det første spillet, men makter ikke stort mer enn det. Fantastisk presentasjon og de gøyale elementene spillet er bygd på til tross er det skuffende å se at så mange av problemene jeg hadde med originalspillet også dukker opp i dette spillet. Utviklerne prøver å gjøre opp for dette med de nye kreftene spillerne får leke seg med, noe jeg føler de delvis klarer.

Men dette er noe jeg føler serien bare kan slippe unna med en gang. Hvis man ser på hvordan historien utspiller seg så ligger det i kortene at dette skal bli en trilogi, og hvis ikke Gravity Rush 3 tar vesentlige grep for å bedre mye av rammeverket spillet står på, tror jeg skuffelsen vil bli langt større enn den endte opp med å være denne gangen. 

#spillmagasinetreview #gravityrush2 #japanstudios #teamsiren #sony #ps4 #ps4exclusive #ps4pro #norskgaming #norsk #norge #gamer 

Inntrykk: NieR: Automata

Bullet-hell fra ReCore,  kampsystem ala Platinum og Mechs. NieR :Automata har mye gående for seg. 

Før jeg reiste på jobb fikk jeg satt meg ned med demoen til NieR: Automata.  Det første spillet gikk meg hus forbi når det kom ut på forrige konsoll generasjon,  men fikk etter det jeg har hørt en slags kult følgelse etter det kom ut,  til tross for litt lunken mottagelse hos den vante spilleren. 

Nå er det Bayonetta studioet Platinum som er utvikler,  men selve sjefsutvikleren fra NieR vender tilbake i et spill jeg tror kan være en av årets store overraskelser.  I videoene over og under snakker jeg litt om hva jeg syntes om demoen. 

Spill vi kan se frem til i 2017

De fleste av oss har nok akkurat kommet seg tilbake til hverdagen fra en juleferie som fohåpentligvis var fylt med mye latter, tid med familie og ikke minst tid sammen med alle de spillene man var for travelt opptatt til å spille resten av året.

Personlig fikk jeg chipppet litt og litt av Final Fantasy XV innimellom julefeiringen med svigers og nyttårsfeiringen vi hadde sammen med venner, før jeg til slutt kom meg gjennom det samme dag som jeg postet listen over de 10 spillene jeg likte best fra 2016

Men nå er det på tide å komme seg tilbake til hverdagen, og ikke minst se frem til alle spillene 2017 har å by på. Så med andre ord:

Au revoir 2016, Hola 2017

 

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

De 10 spillene jeg likte best i 2016



 

Nok et år har havnet i historiebøkene, og nå kan vi skrive oss som mer eller mindre ferdige med 2016 for all dens opp og nedturer. De siste ukene har jeg sett tilbake på spillåret som har vært og nå har jeg satt sammen en ordnet liste over de 10 spillene jeg likte best fra året som har gått.

Som vanlig vil jeg presisere at jeg på ingen måte har spilt alle spillene som har kommet ut i løpet av 2016. Jeg har prøvd å spille alle spillene jeg har vært interessert i og det er noe jeg føler t jeg har fått til, med noen få hederlige unntak (beklager Mafia III fans). Til slutt er dette en liste jeg føler jeg kan stå ved, hvor jeg ikke har måtte gå imot min egen mening for å blidgjøre noen andre, og det har dessverre gått på bekostningen av noen publikumsfavoritter (beklager Overwatch fans).

Vi begynner med nummer 10 og jobber oss ned mot spillet som stikker av med den gjeve prisen Årets Spill 2016.


10. Dragon Quest Builders

Det er lett å se på Dragon Quest Builders og avfeie det som nok en klone ute etter å tjene en slant på suksessen til Minecraft. Gudene vet at diverse app stores og Steam Greenlight sider er forsøplet med halvhjertede forsøk på akkurat dette. Men hvor de aller fleste slike spill ikke når Mojang's hjertebarn til knærne tar Dragon Quest Builders en litt annen tilnærming, hvor designerne hos Square Enix med stor yrkestolthet hedrer Minecraft på sin egen måte mens de legger til morsom dialog, en mer rigid struktur og et overraskende kompetent quest design.

Dette endte opp med å treffe midt i blinken hos meg, for jeg har lenge vært skikkelig lei den "lag din egen historie" strukturen mange Survival spill berger seg til. Dragon Quest Builders er langt fra perfekt, det har store mangler jeg håper blir gjort bedre i en fremtidig oppfølger. Men som et første forsøk til et spill jeg hadde lite til ingen tro på klarer det seg overraskende bra, noe som gjorde at spillet fikk "klørne" sine i meg på en måte jeg trodde jeg ikke har sett siden Terraria.

Du kan lese anmeldelsen min av Dragon Quest Builders her

9. The Witness

The Witness er et puzzle spill hvor du befinner deg på en vakker øy som inneholder det som føles ut som uendelige mengder oppgaver for spilleren å løse. Dette høres kanskje ikke så spennende ut for de som ikke har spilt det, men magien til The Witness ligger å lurer rett under overflaten og når den først griper deg så er det utrolig vanskelig å løsrive seg.

Det som gjør The Witness så unikt er at det er designet på en måte hvor det på en måte programmerer hjernen din til å se etter mønster som går igjen. I begynnelsen blir du introdusert til lette oppgaver som, uten at du gjerne er helt klar over det, lærer deg et regelsett du kommer til å måtte følge. Etter hvert som tiden går blir flere og flere regler losset på, og når du endelig føler at du sitter med en forståelse for hvordan alt henger sammen, snus det hele på hodet og du blir nødt til å omstille deg. 

Det som er spesielt er at disse mønstrene kan oppstå nesten hvor som helst, og etter lange sesjoner med å stirre på mønstrene var det som om jeg begynte å se etter mønstrene i mitt dagligdagse livet. Jeg så dem når jeg lukket øynene mine og kom gjerne frem til løsninger når jeg for eksempel var på handletur eller når jeg fulgte sønnen min til barnehagen. Jeg har helt ærlig aldri opplevd maken, og alt er takket være Braid-skaper Jonathan Blow sitt helt strålende design.

Anders "Glorfindel" Århus anmeldte forøverig The Witness for Spillmagasinet

8. Dishonored 2

At Dishonored 2 havner på listen er noe jeg ikke kunne forutse når jeg var halvveis gjennom første gjennomspilling. Jeg følte på mange måter at spillet var en svakere utgave av originalspillet, spesielt når det kom til nivå designet, og at jeg aldri fikk den mestringsfølelsen jeg følte det første spillet var så god på.

Der tok jeg feil gitt.

Som jeg nevner i anmeldelsen er Dishonored 2 bare designet på en ganske annen måte enn hva det første spillet var, noe jeg ikke la merke til i begynnelsen. Hvor det første spillet la alle mulighetene foran føttene dine, krever Dishonored 2 at du går omgivelsene i sømmene og undersøker hver tenkelige mulighet for at du skal finne ut hvilken som passer din spillestil best. Når jeg først skjønte at dette faktisk var tilfelle var det som om hele spillet ble låst opp for meg, og mulighetene føltes tilnærmet endeløse.

Spillets historie snubler litt mot slutten, og utviklerne hos Arkane får ikke helt satt landingen slik jeg tror de ønsket at den skulle sitte. Men det har ikke stoppet meg fra å ha fullført spillet to ganger midt i et ganske tett pakket lanseringsvindu.

7. Deus Ex: Mankind Divided

"En oppfølger slik en oppfølger skal være" er ordene jeg har brukt for å beskrive Deus Ex: Mankind Divided, og det er sannelig ord jeg står ved. Dette spillet tar det meste av hva Human Revolution fra 2011 gjorde rett og løfter det til både nye høyder og til den kvalitetstandarden vi forventer fra et spill som ble gitt ut i 2016.

Jeg har hørt at noen føler at settingen i Mankind Divided's Praha ikke er like spennende som det verdens omspennende historien som blir fortalt i Human Revolution, og det kan jeg kanskje si meg delvis enig i. Men til syvende og sist er den fantastiske cyberpunk settingen, det spennende nivådesignet og hvordan de endelig klarte å finne ut hvordan boss kamper skal gjøres i denne serien mer enn nok til å sikre spillet en plass på denne listen. 

Anmeldelsen min av Deus Ex: Mankind Divided finner du her

6. Tokyo Mirage Sessions # FE

Jeg skal ikke lyve. Jeg er ganske skuffet over at jeg ennå ikke har fått klørna mine i Persona 5. Spillet som så langt har misset tre release datoer for nå å være planlagt til å komme ut her i vesten 4 april i år kan simpelthen ikke komme raskt nok. Men heldigvis har JRPG gudene hos Atlus smilt til meg og gitt meg Tokyo Mirage Sessions # FE for å holde meg fra å rasere mancaven min i frustrasjon. TMS # FE tar oppskriften til Persona serien, blander den med mytologien og noen av systemene fra Nintendo sin taktiske rollespill serie Fire Emblem, og pakker det hele inn i en herlig J-Pop innpakning som virkelig klarte å sette sine spor.

Tokyo Mirage Sessions gjorde det Persona gjør nesten bedre enn hva Persona så langt har gjort det, og nå håper jeg at teamet bak Persona 5 har klart å holde et øye med hva teamet bak TMS har holdt på med, for når det kommer til dungeon design, bruken av musikk, animasjonen både i de animerte klippene og i selve spillet fremstår Tokyo Mirage Sessions som best i sin klasse. Det er nesten litt synd at så få fikk oppleve dette spillet på grunn av sin eksklusivitet til den døende Wii U plattformen. Fingrene er krysset for at vi får se en port eller en eventuell oppfølger på Nintendo Switch.

Gått glipp av denne perlen? Les anmeldelsen min her, og finn ut om det er noe for deg.

5. The Witcher 3: Blood and Wine

Jada, jada, jada. The Witcher 3: Wild Hunt kom ut i 2015, og at jeg har en utvidelse på listen over årets beste spill er heeeelt på grensen av hva selv jeg vil tillate. Men med det sagt så var det ingen enkeltstående spill jeg så like mye frem til i år som jeg gjorde denne utvidelsen, og det var i hvert fall ingen spill som fikk meg til å hoppe opp og ned i stolen som en eller annen hyperaktiv 10 åring på samme måte som Blood and Wine gjorde. I denne utvidelsen tar CD Projekt RED oss med til et område jeg kun har lest om i bøkene, langt fjernet fra all død og ødeleggelse flere tiår med krig har ført med seg i de nordlige rikene.

Her byr de på gjensyn med figurer fra bøkene (hvorav en av dem instigerte den forannevnte hoppingen i stolen) og en historie som nok en gang gir et skråblikk til etablerte eventyr troper. Det hele er gjort på et så utrolig mesterfullt vis at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å tildele det en plass på listen. Hvis du spiller det i sammenheng med resten av The Witcher 3 får du også en avslutting som runder av hele historien basert på valgene du har tatt i både Wild Hunt, Hearts of Stone og Blood and Wine. Noe som for min del resulterte i den slutten jeg alltid ønsket meg fra Witcher universet... *snufs* jeg gråter ikke altså, sånn seriøst *snufs* Tror bare noen har begynt å kutte løk her et sted...

Jeg intervjuet faktisk en av utviklerne hos CD Project RED ang Blood and Wine utvidelsen tidligere i år
og selve anmeldelsen av utvidelsen kan du lese her.

4. Final Fantasy XV

Nok et spill jeg ikke hadde trodd kom til å komme på lista. Ingenting av Final Fantasy XV sin rotete vei til lansering gav meg en indikasjon om at dette spillet kom til å kjempe i toppsjiktet om den gjeveste tittelen. Spillet som skulle ha vært Final Fantasy XIII Versus klarte endelig å løsrive seg fra togvraket som er XIII universets historie og spa ut sin egen vei.

Til slutt sitter vi igjen med et ganske så unikt JRPG spill, med et kampsystem som endelig har gitt meg håp om at Final Fantasy VII remaken er noe å glede seg til. Hvis du som meg så Final Fantasy VII: Advent Children og tenkte: "Hvorfor er ikke spillene så kule som dette?" så er dette spillet definitivt noe for deg. Med et stort kart med mye å gjøre og en historie som bare ble bedre og bedre klarte Final Fantasy XV å konvertere meg fra en skeptiker til en Belieb..... Jeg mener en Believer.

Les Anders "Glorfindel" Århus sin glødende anmeldelse her

3. Doom

Navnet alene sender frysninger nedover ryggen på meg. Tenke seg til at i Herrens år 2016, hele tolv år etter det forrige spillet i serien endte opp med å skuffe så mange, så er id Software tilbake med et helt fantastisk spill som puster nytt liv inn i sjangeren de selv opprinnelig var skaperne av. Doom 2016 er et "no non-sense" skytespill hvor du fra i begynnelse til slutt holder den ene hånden over WASD og den andre hånden i en karpaltunellsyndrom induserende klype rundt musen. (hehe)

Dette er skytespill slik de var ment å være: Hektiske, lynkjappe, stressende og ikke minst gøy. Doom er designet fra topp til tå med disse kjerneverdiene som grunnlag og med det har de klart å levere et av de beste skytespillene jeg har spilt noensinne. Eller, det ville nok ha vært det, hadde de ikke rotet til flerspillerdelen.

Nå er ikke jeg noe voldsom på flerspillerdelen i skytespill (sa han, selv om han vet godt hva som troner øverst på denne listen) men Doom hadde et så enormt potensial i denne avdelingen. En flerspillerdel som kanskje kunne bringe tilbake følelsen fra Quake/Unreal hadde vært en perfekt prikk over den beryktede "i"en. Men i stedet føles den som en amalgamasjon av Call of Duty og Halo som ikke helt vet om den er fugl eller fisk. Det samme gjelder forøvrig SnapMap som også inneholdt et enormt potensial for de av oss som husker hvor gøy det var med modifiserte WAD filer i Doom og Doom II. En gedigen svunne sjanse i min bok...

Skuffende flerspillerdel til tross klarer Doom å rangere så så høyt ene og alene på en råsterk enspiller del som for meg setter standarden for alle fremtidige skytespill.

 Kristian "FemAvTi" Greiner har laga en fantastisk morsom, men poengtert "Funnet i en skuff" episode om Doom.

2. Hitman: A World of Assassination

Jeg har fulgt Hitman serien i over 16 år nå og selv om jeg har likt de aller fleste spillene i serien, til og med Absolution for den rare tingen det endte opp med å være, kan jeg med hånden på hjerte si at serien har aldri vært bedre enn den er nå. Jeg skal helt ærlig si at jeg hadde mine tvil når både io Interactive og Square Enix slet med å få frem hva dette nye Hitman prosjektet liksom skulle være. 

I gjennom 2016 har jeg spilt og anmeldt hver eneste episode av det vi nå kaller den første sesongen av Hitman. Jeg har elsket hver og en av dem og sliter oppriktig med å si noe negativt om noen av dem. Joda, det er episoder som stikker seg ut som bedre enn andre. men det er ingen av dem som stikker seg ut som dårlige på noen som helst måte.

Den episodebaserte modellen passer dette spillet som hånd i hanske. Spesielt med tanke på hvor god støtten fra io Interactive har vært i mellom hver episode, hvor de har lastet opp mer innhold i form av Escalation og Elusive Target oppdrag raskere enn jeg har kunnet fordøye dem. Jeg har aldri hatt manko på Hitman innhold å spille i løpet av 2016, og jeg kan nesten ikke vente til å se mer innhold bli rullet ut når Sesong 2 fyrer i gang senere i år, Men frem til da må jeg fortsatt jobbe litt på Mastery ratingen min på Hokkaido og Marrakesh kartene.

Hvis du lurte på om jeg likte Hitman eller ikke så har jeg skrevet om det Her, Her, Her, Her. Der, Her og til slutt en anmeldelse her.

1. Titanfall 2

Titanfall 2 er uten tvil det spillet jeg har kost meg mest med i år. En perfekt blanding av en fantastisk enspiller del mikset med en flerspiller jeg har sunket utallige timer i. Den største nedturen med planen min om å få spilt så mye som jeg kunne av 2016's utgivelser før året var omme, var at jeg ikke fikk tilbrakt mer tid med Titanfall 2.

Titanfall serien er ikke så fjernt beslektet fra hva Respawn sjefene Jason West og Vince Zampella skapte for Activision i sin tid med Call of Duty 4: Modern Warfare, men etter at superduoen ble tvunget til å forlate Infinity Ward har i hvert fall interessen min for Call of Duty sunket for hver utgivelse.  CoD mistet "IT faktoren", og nå mener jeg det er hevet over en hver tvil hvor den faktoren tok veien.

Etter et litt skuffende første forsøk er Respawn tilbake med det beste argumentet mot Call of Duty's selvpåførte "oppfølger trøtthet". For med en solid historie og en avhengighetsdannende flerspiller beviser de at vi kan ha det beste av to verdener i ett og samme spill. Som markedsføringsfolka hos Stabburet ville kalt det: "Full pakke"

Og til slutt, her kan du lese anmeldelsen min av Årets Spill

Så der har dere listen min. Snart skal vi se på hvilke spill jeg ser mest frem til i 2017, men frem til da vil jeg høre fra dere i kommentar feltet hvilke spill dere likte best fra 2016. I kveld trekker jeg vinneren av The Witcher konkurransen jeg hadde på Youtube kanalen min så hvis du deltok der er det kanskje lurt å holdt et øye med innboksen. 

Anmeldelse: Super Mario Maker 3DS

Et av fjorårets beste konsollspill vender tilbake i håndholdt format.

I fjor fanget Nintendo lyn på flaske. Super Mario Maker som konsept er like enkelt som det er genialt. Gi brukervennlige verktøy til spillerne slik at de kan lage sine egne Super Mario baner, mens Nintendo selv kan lene seg tilbake og se på den kreative magien som etterhvert utfolder seg. Men var dette bare flaks, eller kan lynet slå i den samme flaska to ganger?

Format: Nintendo 3DS
Sjanger: Plattformer
Utg. dato: 2.12.2016
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Ja

 

Fjorårets Super Mario Maker på Wii U ble en suksess jeg ikke tror selv Nintendo var helt klare for. Når de først begynte å snakke om spillet, var jeg blant de som syntes ideen hørtes god ut men som visste at det hele kom til å stå og falle på utførelsen. Og med Nintendo sitt rulleblad de siste årene kunne det strengt tatt gå begge veier

Spillet endte opp med å være akkurat det jeg hadde håpet det skulle være. Et spill bygd opp rundt en lett tilgjengelig, men overraskende dyp level-editor med enkle systemer nesten alle som har spilt et Mario spill de siste 30 årene kunne forstå seg på.

Kritikerne elsket det, og jeg har ikke tallet på hvor mange timer jeg brukt på spillet, enten jeg har spilt det selv eller har sett på folk som både skaper og spiller hjemmesnekrede baner. Det hele er så lekende lett å ta i bruk, og takket være den universale appellen maskoten til Nintendo har ervervet seg over årene er Super Mario Maker noe alle, store som små, kan ha glede av.

Suksessen til original spillet til tross kan man likevel ikke klandre de som var skeptiske når Nintendo annonserte at Super Mario Maker skulle portes til den nå aldrende håndholdte konsollen, Nintendo 3DS. Mye mindre når det også ble klart at porten ikke skulle være eksklusiv til den litt kraftigere New Nintendo 3DS.

For på overflaten kan det først se ut som utviklerne på mange måter tar et steg frem for så å ta to steg tilbake med denne porten. På den ene siden er den økte fleksibiliteten av å ha et Mario Maker spill med seg "On the Go" en velkommen nyhet for de av oss som er mye på reis, men på den andre siden blir de etterhvert strenge tekniske begrensningene som kommer med Nintendo's håndholdte en potensiell snublekant som kan velte hele konseptet.

Det første de som spilte Wii U versjonen sikkert vil legge merke til er at flere av de sosiale funksjonene fra konsoll versjonen ikke er å finne i 3DS versjonen. Du kan ikke søke opp spesifikke baner eller skapere på samme måte som du kunne i original spillet, og du kan heller ikke følge skapere. Deling av baner du selv har skapt på din Nintendo 3DS må nå skje gjennom konsollens ad-hoc funksjon, StreetPass, hvor du kan både sende og motta baner fra.

Drømmen om uendelige Mario nivåer lever likevel videre ettersom Nintendo med jevne mellomrom oppdaterer en kurert liste av anbefalte nivåer, og siden spillet ivaretar "100 Mario Challenge" modusen fra originalspillet, hvor du blir servert tilfeldige nivåer av varierende vanskelighetsgrad og kvalitet som andre spillere har skapt. Det er en rekke små begrensninger på hva slags nivåer som kan dukke opp i dette sortimentet men i det store og det hele ivaretar som sagt disse to modusene løftet om "Uendelig Mario" på mer eller mindre den samme måte som Wii U versjonen gjør, bare at du nå ikke kan håndplukke baner fra skaperne du foretrekker.

Det andre mange sikkert kommer til å legge merke til, og da spesielt de som spiller på de eldre 3DS maskinene, er at systemet sliter når det skjer mye på skjermen. Dette skjer oftest når nivåene bruker stilsettet til New Super Mario Bros, da dette er mye mer teknisk krevende enn stilsettene fra Mario spillene som først dukket opp på Nintendo og Super Nintendo. Med det sagt har jeg også sett så kalt "Slow Down" på baner som bruker Super Mario Bros. 3 stilsettet. Jeg har hørt fra en venn av meg at han ikke i like stor grad opplever de samme symptomene på sin New Nintendo 3DS, noe som ihvertfall gir meg håp om at problemet ikke er så utbredt som jeg først fryktet, men jeg våger likevel ikke å friskmelde den versjonen helt før jeg eventuelt får prøvd det selv.

Her ser dere et simulert eksempel av hvordan den eldre 3DS maskinvaren sliter under stress

En av de tingene jeg føler man kunne kritisere det første Super Mario Maker for var spillets mangel på struktur. Når du startet spillet for første gang fikk du en alt for rask gjennomgang av hvordan det hele fungerte og så var vi i gang med liten eller ingen forklaring av spillets dypere systemer. Du ble utstyrt med et veldig begrenset sett med verktøy og fortalt i vage former at du bare måtte "spille mer" for å få tilgang til mer av det du resten av det du kjenner fra Super Mario spillene.

Riktignok tok det ikke lang tid før jeg skjønte at dette systemet var knyttet opp til Wii U maskinens interne klokke og at jeg kunne stille denne frem et par dager for å få tilgang til alt med en gang, men det at jeg måtte resonnere meg frem til dette følte jeg var en klumsete måte å håndtere dette på fra Nintendo sin side. Enten kunne de gitt meg alt fra starten av, eller hatt en modus som lærte meg bruken av disse objektene etterhvert som jeg ble introdusert til dem gjennom spillingen.

I Super Mario Maker 3DS har Nintendo tatt affære mot denne slepphente måten å introdusere spillerne til spillets underliggende systemer. Gjennom den første 100 Mario Challenge spillet byr på tar de deg nå gjennom mange av de forskjellige bruksområdene til alt fra Flame Flower, Chain Chomps og Lakitu's Cloud,

.. og jeg må sannelig innrømme at jeg ble vist flere bruksområder jeg ikke ante fantes.

Enda mer givende var hvordan flere av nivåene i denne 100 Mario Challenge modusen var designet slik at du måtte forstå de mer avanserte funksjonene til enkelt av objektene i spillet før du fikk gå videre. På denne måten sikret Nintendo seg at de hadde lært deg noe som kan bidra til at du lager mer spennende baner, mens de også belønnet deg med muligheten til å bruke de tingene du nettopp fikk opplæring i når du setter i gang med dine fremtidige kreasjoner.

Se på det som en 100 nivåer lang opplæring til sider av Super Mario du kanskje ikke ante at eksisterte. At denne opplæringen utfolder seg ut på mesterlig satt sammen nivåer som alle er utstyrt med to utfordringer som tester Super Mario ferdighetene dine til det ytterste, gjør at Super Mario Maker har så mye mer å by på enn hva det først ser ut som.

Det jeg sitter igjen med etter å ha blåst igjennom de første hundre nivåene er en dypere forståelse for hva en bra designet Super Mario består av, og lærdom jeg nå kan ta i bruk når jeg designer nivåer, enten det måtte være på 3DS, Wii U eller den forhåpentligvis kommende porten av Mario Maker til Nintendo Switch.

Det er åpenbart at Nintendo har måtte ofre litt funksjonalitet for å bringe en av deres største hitter de siste årene til den delen av publikumet deres som ikke eier en Wii U. Jeg er ikke en utvikler så jeg skal ikke spekulere i om det hadde vært mulig for 3DS versjonen til å ha de sosiale funksjonene en stor del av fansen forelsket seg i på Wii U versjonen, men jeg kan si dette: "Necessity is the mother of invention" og når 3DS porten av Super Mario Maker endte opp med å mangle det mange anså som det viktigste fra original spillet ble Nintendo tvunget til å finne på noe nytt.

Når en ser på hvor omfattende det originale spillet var i sin utførelse kan man spørre seg hvor Nintendo kunne gå videre med Mario Maker konseptet. Slik jeg ser det dukker svaret på det spørsmålet opp i denne porten. Grunnlaget som blir lagt her med tanke på struktur og måten spillet lærer deg å tenke som en nivådesigner er noe Nintendo kan bygge videre på, og komme enda sterkere tilbake med i en eventuell oppfølger. En oppfølger som da forhåpentligvis også inkluderer de sosiale aspektene vi så i Wii U versjonen.

Super Mario Maker 3DS er en verdig portabel versjon av originalspillet, som så langt har gitt meg timevis med underholdning. Og på samme måte som jeg spilte konsollversjonen lenge etter jeg vanligvis hadde lagt ifra meg andre spill, tror jeg dette blir en av de spillene jeg alltid har med meg når jeg drar på tur. Ja, det er skuffende at denne porten mangler en av de mest vitale funksjonene til originalspillet, og de tekniske problemene er tidvis plagsomme. Men det geniale nivådesignet sammen med det kjente og kjære Mario gameplayet redder dette spillet fra å kollapse under vekten av hva det kanskje burde ha vært.

#nintendo #supermariomaker #mariomaker #videogame #norge #norskgaming #andylonn #3DS

Veien til Årets Spill 2016 - Del 6

Vi er ved veis ende!

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

Du har fortsatt en mulighet til å være med i konkurransen om å vinne hele The Witcher serien til PC. Bare legg igjen en kommentar på denne bloggposten eller på denne videoen for å være med i trekningen.

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

Jeg prøver ut en ny funksjon for Blogg.no hvor jeg laster videoene jeg lager direkte opp gjennom blogg klienten. Dette er en funksjon som befinner seg i beta fasen så noen problemer er forventet at skal dukke opp. Hvis du ser noen, hyl ut i kommentarfeltet så skal jeg få det videreformidlet til de som kan gjøre noe med det.
 

#ÅretsSpill2016 #ForzaHorizon3 #Turn10 #Microsoft #FinalFantasyXV #SquareEnix #Titanfall2 #Respawn #ElectronicArts 

 

Carrie Fisher: 1956 - 2016

Når jeg var 8 år og fikk se Star Wars for første gang ble jeg sjarmert i senk av den freidige, rappkjefta prinsessen som var mer i stand til å redde seg selv enn hva en fukt-bonde, en enstøing og en smugler noen gang var, med deres halvhjertede redningsforsøk

Gjennom "Imperiet slår tilbake" og "Jediridderne vender tilbake" blei Leia både tøffere, mer selvstendig og for å ikke nevne flottere. Rart å si, men før jeg visste at jeg likte jenter, visste jeg at jeg likte Leia.

Prinsesse Leia har vært eit kultur-ikon i 39 år, og selv om mange rose George Lucas for figurene han skreiv hadde ingenting av Star Wars sin fortsatte suksess vært mulig uten fantastiske prestasjoner av både Mark Hamill, Harrison Ford, James Earl Jones, Alec Guiness, og den nå nylig avdøde Carrie Fisher.

Utenom Star Wars har livet hennes vært prega av rus og alkoholmisbruk, men hun klarte likevel alltid å gi sin egen situasjon et satirisk skråblikk, som hun gjorde om til en kassasuksess med stand-up showet "Wishful Drinking"



 

Verden ble betydelig mye fattigere i dag,

Hvil i fred Carrie Fisher

... og sånn seriøst 2016 Du har vært et år favoritt prisessen vår ville beskreve som en "half witted, scruffy looking nerfherder". 

Mangel på julestemning?


 

Jeg kan tenke meg at rundt om denne tiden er situasjonen noelunde slik i de tusen hjem rundt om i Norge: Pinnekjøttet står på kok, Disney kavalkaden går i reprise på tven takket være Altibox PVR dekoderen og Kurt Nilssen synger om "Himmel på Jord" på radioen. Det er selveste julaften.

Men hvis du likevel sitter med en gnagende følelse av at Grinchen nylig var innom og robbet deg for det  du hadde av julestemning har jeg satt sammen en liten video om forskjellige spill du kan prøve for å få den siste dosen med juleglede du trenger for å kunne jobbe deg gjennom det som sikkert blir en lang kveld med familien.

`

Jeg prøver ut en ny funksjon for Blogg.no hvor jeg laster videoene jeg lager direkte opp i gjennom blogg klienten. Dette er en funksjon som befinner seg i beta fasen så noen problemer er forventet at skal dukke opp. Hvis du ser noen, hyl ut i kommentarfeltet så skal jeg få det videreformidlet til de som kan gjøre noe med det.

Og med det vil jeg ønske God Jul til alle mine lesere og seere

 

Veien til Årets Spill 2016 - Del 5 | Konkurranse

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

For å delta i konkurransen om å vinne Steam-koder til The Witcher spillene trenger du bare legge igjen en kommentar enten her på bloggen eller på selve youtube siden.

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

#AndyLonn #Dishonored #Bethesda #ArkaneStudios #DragonQuestBuilders #SquareEnix #GearsOfWar #TheCoalition #Microsoft #NorskGaming #Norge #Spillmagasinet #ÅretsSpill 

Anmeldelse: Dishonored 2

For fire år siden ble vi vitne til at en livvakt ble feilaktig anklaget for å stå bak attentatet som tok livet av hans elskede keiserinne. Med kjennskap til hovedstadens underside, en skarp kniv og litt god gammeldags overnaturlig påvirkning fikk han bevist sin uskyld og brakt poetisk rettferdighet tilbake til keiserdømmet, på enten den ene eller den andre måten.

Dishonored grep meg med en klassisk hevner fortelling, stilig estetisk design og nesten System Shock/Deus Ex lignende gameplay satt i en verden som ikke føltes fjernt fra Thief seriens modus operandi. Denne kombinasjonen traff meg på en tid hvor jeg hungret etter spill som var annerledes fra klipp-og-lim spillene som var strødd utover spilllandskapet, og det ville vise seg at utviklerne hos Arkane Studios var mer enn villig til å tilby en litt annerledes opplevelse.


♫ I shot the sheriff ♫

Dishonored 2 tar oss tilbake til Whalepunk universet Arkane Studios presenterte for fire år siden, og verden virker betydelig mer oppløftende enn hva jeg husker fra det første spillet. Under keiserinne Emily Kaldwin har keiserdømmet fått oppleve fred, og nytt flere av godene langvarig fred bringer med seg. Pesten som herjet som mest 15 år tidligere har nesten død ut og dette har naturligvis gjort levekårene for keiserinnens undersåtter betydelig bedre.

Men alt er ikke så bra i Dunwall som det kanskje ser ut til på overflaten. Den siste tiden har en rekke bisarre mord, hvor ofrene er politiske motstandere av Kaldwin regime, gitt undersåttene grunn til å mistro keiserinnens gode natur. At drapsmannen signerer mordene sine med monikeren "The Crown Killer" gjør ikke saken stort bedre. 

Dette skaper uro i keiserdømme, noe som leder en opportunistisk hertug til å backe en tidligere ukjent tronarving i et kupp for å velte det nåværende regimet. Emily og Corvo blir tatt på sengen og en av dem, avhengig av hvem spilleren ønsker å spille som, ender opp innkapslet i magisk granitt mens den andre må flykte hovedstaden.

Dette setter teppe for nok et dypdykk i keiserdømmets brutale underside, nok en pakt med en overnaturlig skikkelse og skarping av det som måtte skarpest for at riket nok en gang skal havne i de rettmessige hendene.


♫ Hey there, Delilah ♫

På papiret klarer Dishonored 2 å bygge på det som gjorde det første spillet så spennende mens det samtidig løfter det til nye høyder. Den nye motoren både føles mer egnet for det spillet krever fra deg og presenterer den visuelle stilen på en bedre måte. Nye og flere overnaturlige krefter, samt to forskjellige spillbare karakterer øker spillbarheten betraktelig mens det samtidig beholder det nervepirrende og/eller heftige gameplayet som så mange forelsket seg i første gangen vi ble introdusert til universet. Legg på dypere rollespill elementer og vi har med andre ord et nytt og bedre Dishonored spill på opptil flere felt.

En annen ting som hjelper på spillbarheten, og noe jeg i lengre tid har etterlyst i mer tradisjonelle rollespill som Mass Effect og Dragon Age, er hvordan små ting du gjør påvirker fremtiden du går i møte. I mange rollespill, og da Bioware spillene spesielt, er alle valgene presentert som binære og gjennom et system hvor du som oftest er smertelig klar over de påfølgende konsekvensene før du tar valget. I Dishonored 2, uten å røpe for mye, er det steder i spillet hvor en enkel handling som du kanskje ikke en gang var klar over at du utførte, drastisk kan endre ting rundt deg på en måte du godt legger merke til.

Dette er en langdrøyd måte for meg å si at jeg skulle ønske Rollespill oftere tonet ned mindre avgjørelser som potensielt kan gi stort utslag på en måte hvor spilleren kanskje ikke er klar over at han/hun har stått ovenfor en slik avgjørelse før de alt for virkelige konsekvensene viser seg. Dishonored 2 beviser både at dette er fult mulig å få til, og hvor effektivt det kan brukes om det blir brukt rett


♫ Rats. They do not compare ♫

Likevel er det noen elementer som trekker ned opplevelsen for min del. Verdenen virker langt mer fiendtlig enn den var første gangen vi besøkte, og noen av nivåene føles litt vèl innestengte og lineære ut, i hvert fall første gang jeg spillet i gjennom. I det første spillet søkte jeg meg alltid til de høyeste punktene for å få et overblikk på situasjonene jeg befant meg i, mens i Dishonored 2 følte jeg i begynnelsen at rutene opp til slike punkter var langt færre og lengre i mellom enn hva jeg husket.

Dette var noe som kom seg betraktelig etterhvert og på min andre gjennomspilling, hvor jeg prøvde så sant jeg kunne å ikke drepe noen, oppdaget jeg at Dishonored 2 er minst like, om ikke mer, fleksibelt når det kommer til hva man kan og ikke kan gjøre, det er bare det at Arkane Studios denne gangen har designet disse mulighetene som en del av selve verden, i stedet for å plassere den på overflaten hvor vi spillere lettest kan se dem. Dette gjør at spillerne kanskje må eksperimentere litt og lete etter mulighetene spillet tilbyr. men også at det er langt flere av dem og at de presenterer seg mer naturlig.

Forskjellen på de to spillbare karakterene er dessverre ikke så stor som jeg hadde håpet, men på den andre siden er kanskje tiden hvor vi fikk spill med to helt forskjellige i et 7 til 10 timer langt spill forbi, så jeg burde kanskje ikke være så alt for skuffet over akkurat dette. Gjennomspillingene med Corvo og Emily er mer eller mindre identiske hvis vi ser bort i fra at hver av dem har hver sine sett med "Outsider" krefter og at verdenen i spillet forandrer seg blant annet etter hvor aggressivt man spiller spiller. Det er tilsynelatende ingenting Corvo opplever som ikke Emily kan oppleve, samt vice versa.

Jeg setter pris på at Arkane har valgt å holde på en av de elementene jeg desidert likte best med det første spillet, og det er måten spillet nekter å lede deg etter hånden. Det er helt og holdent opp til deg å finne løsningen på problemene du klarer å rote deg opp i. Dishonored 2 er designet opp, ned og i mente rundt ideen av at dette skal være spillerens opplevelse, og at det må være rom for eksperimentering som av og til vil gi uventede resultat. Dette er nok kanskje ikke det alle er ute etter når det kommer til spill, men for en som vokste opp med forannevnte System Shock og Deus Ex er dette det samme som peanøttsmør, bacon og banan smørbrød var for Elvis.


♫ I am the god of hellfire, and I bring you...... FIRE ♫

Det finnes små irritasjonsmomenter spredd utover opplevelsen som er verdt å ta med. Det er tidvis noen ganske tydelige problemer med lyden, noe som i et spill hvor du ikke nødvendigvis alltid har øynene dine på fienden du prøver å overliste kan virke irriterende. Spillets historie faller litt fra hverandre mot slutten og enkelte sekvenser hvor spillet bestemmer seg for at du skal få de siste brikkene til puslespillet som utgjør mysteriet i spillet føles påtvunget og unødvendig.

Noen obligatoriske Audio-logger, hvor enn oppbrukt det konseptet kan virke til å være, hadde løst sistnevnte på en mye bedre måte, i motsetning til å ha det slik det er nå, hvor du må stå mer eller mindre rett opp og ned mens du venter på at spillet skal fortelle deg den "sjokkerende sannheten" du på dette punktet mest sannsynligvis allerede hadde klart å komme frem til selv.

Dishonored 2 er et spill som er godt satt sammen og som fremst av alt vet hva det er. Det er en oppfølger som bygger videre på de tingene det første spillet gjorde rett, mens det samtidig gir oss en mer vel polert opplevelse i tråd med den dagens standard. Parallellene mellom Dishonored 2 og Deus Ex: Mankind Divided er på denne måten mange. De er begge spill som mer eller mindre leverer akkurat det jeg ønsket meg da jeg fullførte det forrige spillet i serien, de holder døren åpne for nykommere til denne typen spill med systemer som er lette å forstå, og sist men ikke minst holder de liv i en type spill jeg så absolutt ikke ville vært foruten. Små irritasjonsmomenter til tross har Arkane Studios klart å underholde meg gjennom to gjennomspillinger, og det frister med flere.

#dishonored2 #Bethesda #ArkaneStudios #Whalepunk #NorskGaming #norge

Veien Til Årets Spill 2016 - Del 4

Veien til Årets Spill 2016 - Del 4

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

#NorskGaming #Norsk #Gaming #Doom #idSoftware #Bethesda #TokyoMirageSessions #Atlus #Nintendo #DeusEx #MankindDivided #EidosMontreal #SquareEnix

Square Enix vil samle inn penger til skolegang for krigsrammede barn

I dag fyrer Musikhjälpen i gang innsamlingsaksjon for krigsrammede barns rett til skolegang,  og Square Enix bidrar med å auksjonere bort en Final Fantasy XV Ultimate Collector's Edition til Xbox One.

Dette er en utrolig viktig sak å støtte,  og hvis du vil bidra kan du gjøre det på denne lenken:

http://www.tradera.com/item/344279/271473535/final-fantasy-xv-ultimate-collector-s-edition-xbox-one-

Ledende bud er i skrivende stund 2 kr og fristen går ut 19 desember. Her har du muligheten til å få skaffet deg en begrenset utgave av et spill jeg storkoser meg med for tiden,  og uansett om du vinner auksjonen eller ikke bidrar du til en god sak

Veien til Årets Spill 2016 - Del 3

Vi nærmer oss slutten av 2016

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

 

#NorskGaming #Norsk #Gaming #StarFox #Nintendo #Uncharted #AThiefsEnd #Sony #NaughtyDog #Blizzard #Overwatch

Veien til Årets Spill 2016 - Del 2



 

Vi nærmer oss slutten av 2016

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

#Norsk #NorskGaming #Spillmagasinet #PokkenTournament #Ratchet #Clank #DarkSoulsIII #Nintendo #Sony #Insomniac #NamcoBandai #FromSoftware

Inntrykk: Dreamgear Retro Machine My Arcade 200

I denne videoen tar jeg en kikk på en 200-i-1 mini arcade kabinett jeg kjøpte på Europris for 199,- . Jeg ble gjort oppmerksom på denne av Jon Inge Østmann som jeg er felles medlem med i den fantastiske gruppen Spill & Konsoller - Samlegruppen på Facebook. Resultatet er videoen nedenfor, jeg beklager allerede for problemer med lyd og bilde, men alt i alt ble jeg fornøyd med det jeg fikk til, spesielt med tanke på det jeg har å jobbe med her inne i mancaven. Takk til Kjetil Teigen Hansen for ide om å lage video om denne kuriositeten.



Likte du innholdet i videoen setter jeg pris på en kommentar, like eller subscribe på YouTube kanalen. Skulle du ellers være inklinert til å følge meg kan du gjøre det på @AndyLonn på Twitter eller på Facebook siden min

#andylonn #VIdeoGame #Norsk #Norskgaming #spillmagasinet #dreamgear #miniarcade #myarcade #200in1 #retromachine

 

Veien til Årets Spill - Del 1

Vi nærmer oss slutten av 2016

I "Veien til Årets Spill" tar jeg et tilbakeblikk på de spillene jeg mener har vært med på å forme spillåret 2016 for min del. Serien vil bestå av totalt 6 episoder hvor tre spill diskuteres i hver episode. Ny episode lastes opp hver torsdag.

#andylonn #VIdeoGame #Norsk #Norskgaming #spillmagasinet #TheWitness #StreetFighterV #Hitman #Capcom #JonathanBlow #IOinteractive #SquareEnix 

Intrykk: Steep

Dette har potensialet til å bli skikkelig bra

Jeg har brukt deler av helgen på å spille den åpne betaen av det kommende ekstremsportspillet Steep. Her var forventningene lave etter den heller labre presentasjonen det fikk på årets E3 pressekonferanse. Men betaen leverte den og jeg er skikkelig spent på hva vi har i vente 2. desember i år. I videoen under tar jeg deg gjennom litt av hva spillet har å by på.

Hvis du likte det du så i videoen hadde jeg satt pris på om du hoppet over til youtube kanalen min og gav den en like og en subscribe

#steep #ubisoft #norge #norskgaming #norsk

Les mer i arkivet » August 2017 » Juni 2017 » Mars 2017
AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits