Anmeldelse: The Witcher 3: The Wild Hunt

Det har vist seg vanskelig for mange utgivere de siste årene å styre forventningene vi spillere har til spillene deres. Og i noen tilfeller har det vist seg enda vanskeligere å levere på forventningene som blir skapt. Spill blir oftest annonsert flere år før de kommer ut på marked. Og i løpet av de årene gjør utgiveren alt de kan for å trekke oppmerksomheten mot spillet til den grad hvor et kjøp nærmest bare er en formalitet. Titanfall og i en mye større grad Watch_Dogs er eksempler på spill som fikk baske seg i lyset av forventningene rundt spillet før det glatt havnet i glemmeboken hos mange etter at de ikke klarte å levere i nærheten av det som var forventet.

Med det sagt har det vært få spill som har klart å få meg til å slå ut på Hype-meteret like hardt som The Witcher 3: The Wild Hunt. Det som ifølge utvikler CD Projekt RED blir det siste kapittelet i historien om monsterjegeren Geralt hadde mye å leve opp til om det skulle overgå de to foregående spillene i serien. Spill, jeg anser som to av de beste rollespillene i nyere historie.



The Witcher 3: The Wild Hunt fortsetter historien der den sist sluttet. Geralt har fått tilbake minnene om livet han levde før vi som spillere møtte ham første gang. Minnene om en adoptiv datter, skjebnen hun ikke klarer å rømme fra og demonene som nærmest alltid har fulgt i hennes fotspor.

Etter hendelsene i The Witcher 2, blir Geralt minnet på at både han og hans tidligere flamme Yennefer fra Vengerberg, en gang red med disse demonene. Og slik beslutter han at den beste måten å finne ut hva som har skjedd med adoptiv datteren Ciri er å spore ned sin tidligere elsker.

Dette setter teppe for en historie av episke proporsjoner som ikke bare avslutter historien i spill serien, men også gir en avslutning til de av oss som har lest bøkene spillene er basert på. Dette var noe jeg satte særlig pris på ettersom forfatter Andrzej Sapkowski selv aldri avsluttet historien om Geralt, Yennefer og Ciri på ordentlig vis. Sapkowski har sagt at spillene ikke er kanoniske til bøkene hans, men slik jeg ser det, kunne de like godt vært det. Og hvis han noen gang bestemmer seg for å skrive en avslutning skal det godt gjøres å overgå hva CD Projekt RED har levert. Dette er fan-fiction på aller, aller høyeste nivå.

Det jeg syns er mest fascinerende med The Witcher 3 er hvor bra alt er skrevet. Alt fra dialogen og såkalt «flavor text» man finner i dokumenter til hva beboerne i universet roper etter hverandre på gatene føles ut som det kunne vært revet rett fra sidene til bøkene spillet er basert på.

 



Problemet mitt med spill basert på eksempelvis J.R.R Tolkiens verk er at utviklere sjelden viser kilde materialet den respekten det fortjener. Og istedenfor å belønne de som faktisk kjenner til bakgrunnen til universet, blir vi hånet med dårlige etter lignelser av det vi allerede kjenner til gjennom massemedia. Ja Monolith og Shadow of Mordor, jeg sikter til dere.


Men å anklage CDPR for å ikke vise kilde materialet nok respekt tror jeg det er få som kan. Når Geralt eller noen av de andre i spillet, uten brask eller bram, nevner navn som Vilgefortz, Leo Bonhart eller Falka føler jeg meg satt pris på som fan. Vel i viten at den referansen mest sannsynlig gikk over hode på mange av de som spilte spillet uten å ha lest bøkene. Og det som er så vakkert er at CD Projekt RED har gjort The Witcher 3 såpass tilgjengelig for de som er nye til serien at slike referanser ikke slår ut negativt på deres opplevelse med spillet.

Hvor jeg derimot ikke er like glad for at de har gjort spillet mer tilgjengelig er selve Rollespill aspektene ved The Witcher 3. I de to tidligere spillene måtte du som spiller plassere deg i Geralt sine sko og virkelig tenke som en Witcher før du kaster deg i kamp med de forskjellige monstrene. The Witcher 3 gir deg alle verktøyene du trenger, men selv på Death March som er spillets høyeste vanskelighetsgrad fant jeg så å si liten grunn til å gå kraftig til verks med forberedelsene.

Hvor enkelte situasjoner i The Witcher 1 og 2 nesten var umulige uten at man hadde lest litt om monsteret man jaktet på, forberedt seg ved å brygge og drikke forskjellige drikker eller smurt sverdet inn med spesifikke oljer, var det kanskje en eller to situasjoner i The Witcher 3 hvor jeg tenkte «Pokker jeg skulle ha smurt sverdet med DEN oljen før jeg gikk hit». Alt i alt følte jeg aldri at det var nødvendig med slike forberedelser for å overleve i The Witcher 3 og det syntes jeg er litt synd. For det var noe av det jeg likte best med de tidligere spillene.

 



Kampsystemet vil virke kjent for de som spilte The Witcher 2, men CDPR har tatt seg bryet med å bygge litt videre på det som fungerte og forbedre det som ikke fungerte like bra sist gang. For eksempel, i stedet for å alltid plassere kameraet bak Geralt, vil det nå zoome litt ut når man går inn i kamp, slik at vi får et litt bredere overblikk på det som skjer. Så nå hvis noen sniker seg opp bak Geralt kan spilleren bruke den informasjonen på å plassere seg mer gunstig eller planlegge et kontringsangrep. 


Selve fektingen består av to typer slag, et raskt og lett, et tungt og hardt. Spilleren kan med litt timing knytte disse sammen til tre og fire punkts komboer. Oppgradering av «Swordsmanship» talent treet vil åpne opp blant annet et virvel angrep som rett og slett er helt fantastisk, Men slike angrep tapper da også Stamina som man kunne brukt til magi eller andre fysiske aktiviteter. Løping etc...

Spilleren kan også bruke et armbrøst til å avbryte angrep eller for å bringe flyvende monstre ned mot bakken. Armbrøsten er også Geralts eneste forsvar mens han er under vann. Spilleren kan også i en stille stund mekke sammen forskjellige bomber som kan brukes mot fiender.

En Witcher er ei en Witcher uten tegn og spilleren kan bruke fem magiske tegn (Aard, Axii, Igni, Quen og Yrden) som maner frem blant annet en sterk vind, flammer eller skjold som beskytter Geralt. Slike tegn bruker også Stamina så spilleren må være bevist på bruken av slike.

Som tidligere nevnt vil forberedelse også hjelpe spillerne på vei til å beseire sine fiender. Alt har sine fordeler og ulemper mot forskjellige typer folk og monstre. Bare en erfaren Witcher vet hva han skal bruke og når. Hvis spilleren ønsker å tilegne seg den informasjonen kan man henvende seg til Beastiary leksikonet i menyen til spillet. Leksikonet fylles ut etter hvert som Geralt leser bøker eller sloss mot en spesifikk type monster lenge nok til å oppdage dens svakheter.

Jeg syntes kampsystemet er spennende og etter som fiendene man møter på etter hvert blir mer og mer dødelige blir bevegelse en stor faktor. I bøkene er Witchernes kampstil beskrevet mer som en dans enn vanlig kampbevegelse. Og mens The Witcher 1 prøvde å gjenskape det med et litt rart og uvant timing basert system, droppet The Witcher 2 det aspektet til fordel for et mer tradisjonelt «Hack and slash» kampsystem. The Witcher 3 tar det som funket i begge spillene og slår dem sammen til å skape, det jeg mener, er det beste kampsystemet serien har hatt per dags dato og den som best gjenskaper bevegelsene jeg så for meg når jeg leste bøkene. Det mangler fortsatt litt vel og merke. Jeg skulle ønske at piruettene og blokkeringene var gyldige alternativ mot monstrene, men alt i alt kan jeg ikke klage. Etter over 200 timer er jeg fortsatt ikke lei og kommer stadig tilbake for mer. Forhåpentligvis slipper CDPR en Arena modus, lik den jeg brukte mangfoldige timer med i The Witcher 2.

 



 For første gang i serien realiserer CD Projekt RED på det jeg tror var meningen deres med de to andre spillene, men at de på den tiden ble holdt tilbake av teknologien som var tilgjengelig. For både The Witcher og The Witcher 2 hinter til en åpen verden, men låser verdenen av ved bruk av historie progresjon. I Witcher 1 blir du holdt tilbake av blant annet en epidemi, en unntakstilstand og til slutt et opprør. Etter hvert blir områdene rundt byen historien spiller seg ut åpnet opp og spilleren kan gå hvor som helst. I The Witcher 2 tok CDPR en annen vinkling og begrenset spillerens ferdsel innenfor forhåndsgodkjente områder ettersom handlingen utspiller seg i krigstid, og med tanke på rollen Geralt har i den krigen sier det seg selv at han ikke kan komme og gå som han selv vil.

The Witcher 3 derimot er en mer realisert åpen verden. Man har fortsatt restriksjoner på hvor man kan gå og spillet tillater ikke spilleren å reise over hele Kontinentet. Handlingen er satt til White Orchard Velen, Novigrad, Skellige og Kaer Morhen. White Orchard er et slags begynner område hvor man først blir introdusert til spillet, men etterhvert reiser man til de resterende stedene når historien forlanger det. Med unntak av Velen og Novigrad må man bruke transport for å reise mellom områdene men når de først er låst opp kan man komme og gå som man vil.

Og for en verden de har skapt.

For meg gjør The Witcher 3 rett alt det Elder Scrolls spillene gjør galt. De har skapt en vakker verden, men de har også befolket den på en måte som gjør den levende. Folkene som bor i verdenen er ikke like påvirkelige som de man finner i Elder Scrolls og de ville ikke vandre av sted slik noen kan finne på å gjøre i de spillene. Man kan heller ikke hugge ned hvem man vil slik man er vant med i Bethesda sine spill, men hadde man gjort det så hadde ikke det vært i Geralt «sin ånd» heller.  I The Witcher 3 tar du på deg rollen som Geralt. Og selv om du får kontroll over hans moralske kvaler, er det ikke i hans natur å trekke våpen mot sivile. Men hvis du har veldig lyst så kan du trekke våpen mot vaktene å se hvordan det går.

Spillet ser helt nydelig ut. Så nydelig faktisk at mitt gamle Geforce GTX 770 ikke lengre klarte å holde følge og måtte vike plassen sin for ett nytt Geforce GTX 980. Musikken og lyd designet både høres og føles autentisk ut for verdenen og min anbefaling etter du har har hørt gjennom musikken, Gå inn på Options og skru musikken ned og bare nyt alt arbeidet som er lagt i å skape en levende verden rundt Geralt, enten han befinner seg i Novigrads travle gater eller langt ute i skauen. Det er virkelig noe helt eget.

 



Stemmeskuespillet er også på aller øverste nivå, til tross for at de ikke bruker noen særlig kjente stemmeskuespillere. Doug Cockle er fortsatt helt rå som Geralt og mange av de figurene som dukket opp i The Witcher 1 og 2 dukker opp på ny med de samme stemmene. Og som en slags gjesteopptreden dukker selveste Charles Dance (Tywin Lannister) opp som Keiser Emhyr Var Emreis Deithwen Addan yn Carn Aep Morvudd, eller som vennene hans kaller han, The White Flame Who Dances Upon The Graves Of His Enemies. Hyggelig fyr.


Hvis du har lest så langt, så skjønner du kanskje at jeg liker dette spillet en hel del. Men det er likevel ikke alt som er like posestivt. Spillet har en enorm lengde som jeg tror i det store og hele jobber i mot spillets beste interesser. Misforstå meg rett, Jeg simpeltent elsker alt innholdet CD Projekt Red har klart å stappe inn i The Witcher 3: The Wild Hunt, og da tenker jeg ikke på utvidelsespakkene jeg ennå ikke har spilt. Enkelte sideoppdrag er skrevet bedre enn de fleste andre spill jeg har spilt de siste 20 årene og tro meg når jeg sier at DET er noe jeg virkelig setter pris på. Men å komme gjennom spillet var enormt tidkrevende, og når det blir så tidkrevende er det lett for selv den største Witcher tilhengeren i verden å miste tråden i spillet, og etterhvert miste interessen.

Raskt regnet over brukte jeg 210 timer på spillet spredt ut over 153 dager. Et regnestykke som ikke er helt rettferdig ovenfor spillet, ettersom jeg har spilt både Batman: Arkham Knight og Metal Gear Solid V i mellomtiden. Men til sammenligning tok de spillene meg 30 og 100 timer respektivt. The Witcher 3 er nærmere doblet den tiden. Og med så mange spill å spille som vi har i dag blir det litt for lett å hoppe av når interessen daler. Noe som er veldig synd for The Witcher 3 har den beste historien i et spill så langt i år. En historie som er vel verdt å få med seg.

For å ikke skremme dere helt av, så kan man ifølge HLTB.com komme seg gjennom spillet på rundt en hundre timer, og mengden tid jeg brukte ligger helt og holdent på meg ettersom jeg kunne ha bare blåst i alt som ikke hadde med hoved historien å gjøre å fullført spillet for lenge siden. Men Witcher universet er så innbydende og betyr så mye for meg at jeg rett og slett ikke hadde vært fornøyd om jeg hadde gjort det på den måten.





The Witcher 3 leverer på så og si alle hold. Det er enkelte steder hvor jeg mener de kanskje kunne beholdt noen små ting fra de tidligere spillene, men alt i alt er sluttproduktet CD Projekt RED leverer så godt gjennomført og så tilgjengelig at jeg ikke har noe som helst problem med å anbefale det til alle som er glade i fantasy rollespill, Vil alle som spiller det fullføre det? Neppe, men tiden de bruker på det er vel verdt det uansett.

Har det sine skarpe kanter? Ja jøss, Spillet har nok av bugs. men mange av dem er enten allerede utbedret eller på vei til å bli utbedret med tiden. CD Projekt RED har det nemlig med å fortsette å jobbe på spillet selv etter det er sluppet på markedet, og hvis de 16 gratis pakkene med nedlastbart innhold ikke er nok til å holde deg engasjert med spillet etter du er ferdig, får spillet to store utvidelsespakker med flett nytt innhold, en som allerede er sluppet.  

9/10: Utmerket

2 kommentarer

Ærre Dritt?

22.10.2015 kl.19:10

TL:DR

Det vakke dritt!

AndyLonn

22.10.2015 kl.20:37

Ærre Dritt?: Vakke det gitt.

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits