Anmeldelse: The Order 1886

Hvis jeg skulle lagd en liste over hva 14 år gamle Anders Lønning fra Langevåg var interessert i kommer jeg ikke unna at Spill, Varulver og legenden om Kong Arthur og Ridderene av det runde bord hadde kommet høyt. Dette var rett rundt tiden jeg ble fenget av den japanske anime serien Hellsing og filmen Underworld med den fantastisk vakre Kate Beckinsale. Jeg tror 14 år gamle Anders hadde vært helt i ekstase hadde han visst at The Order 1886 forener disse tre tingene. 25 år gamle Anders er ikke imot konseptet han heller.



I en alternativ tidslinje hvor Ridderne av det runde bord ikke bare eksisterte men også fortsatte aktivitetene sine til lang ut på 18 hundre tallet er hvor The Order 1886 finner sted. Organisasjonen er hovedsakelig opptatt av å bevare freden og beskytte menneskeheten fra de halv-blodske, en mutert versjon av menneskeheten som kan skifte mellom å være menneske og dyr. Eller som vi kaller det: Varulver. Krigen mellom menneskene og de halv-blodske har pågått i nesten 1000 år og hadde det ikke vært for Ridderne, Blackwater eliksiren og den industrielle revolusjonen som gav menneskene mer avanserte våpen å kjempe med hadde krigen vært tapt for lenge siden.

I likhet med vår egen krigshistorie har nødvendighet tvunget frem flere vitenskapelige gjennombrudd som ikke ellers ville blitt oppdaget på flere hundre år. Orderen har nemlig fått hjelp av selveste Nikola Tesla og han er ansvarlig for de fleste vitenskapelige krumspringene som har tillatt menneskene å få overtaket på fienden. Men som i all krig er det konspirasjoner og forrædere på begge sider av striden. Ridder Galahad må til bunns i mysteriet hvis det noensinne skal bli en ende på konflikten.

Historien er veldig godt satt sammen med god hjelp fra fantastiske stemmeskuespiller prestasjoner fra forholdsvis ukjente skuespillere. Jeg setter pris på at Ready At Dawn har brukt stemmeskuespiller som føles autentiske til settingen i spillet. En god blanding av britiske dialekter uten at det fremstår som komisk. Spesielt interessant er det at spillet ikke skyr unna problemene England hadde med koloniene på denne tiden, og at disse koloniene er representert i spillet på en god måte. Musikken og lyddesignet i spillet bidrar også til å skape en dybde og stemning på høyde med den vi så i Dishonored for ett par år siden. Ett ord jeg hele tiden kommer tilbake til for å beskrive opplevelsen er «autentisk».



Skytingen i spillet sitter som støpt. Mye av kampsystemet minner om det man finner i spill som Gears of War og Uncharted. Det når ikke helt høyden til Gears of War, og det er vel også det systemet det minner minst om ettersom fiendene ikke er svamper som tåler 300 skudd. Sammenligningen med Uncharted er mer nøyaktig og satt opp ved siden av det vinner The Order 1886 ganske solid. I Uncharted føler man aldri tyngden av våpene mens i The Order kjenner man hvert skudd i ryggmargen mens man spiller. Lyddesignet når det kommer til våpenene er for meg noe av det beste med spillet. Ved bruk av Blackwater eliksiren kan Sir Galahad også gå i en slags transe ala Bullet time men denne funksjonen er ikke like godt satt sammen som resten av kampsystemet er og føles overflødig. Jeg brukte den nesten bare for å løse ut Trofeene som var knyttet til den, utenom det var den ikke særlig nyttig.

Det visuelle inntrykket er helt nydelig, noe hvem som helst som har sett bilder av spillet kan skrive under på. Her er det få områder som ikke ser velpolerte ut og små detaljer som hvordan vinden blåser i flaggene eller hvordan flammer danser og kaster skygger er nært det beste jeg har vært vitne til i et spill per dags dato.

Derfor er det så inderlig synd at spillet, i det jeg antar er et forsøk på å fremstå som kinematisk, bruker slike sorte widescreen bokser som vi fikk se mye av på DVDer før i tiden. Jeg spiller på en 27 tommer skjerm. Jeg har veldig lyst til at spillet skal bli vist på hele denne skjermen, og når spillet bruker disse boksene både i filmsekvensene som er gjengitt i spillmotoren og i selve spillet selv er det nesten umulig å se forskjell på om det er jeg som spiller har kontrollen over karakterene og når spillet tar over styringen.  Dette leder også til det neste problemet med spillet.


Av og til ble spillet så lineært at det føltes ut som det eneste jeg gjorde med kontrollerne var å tillate historien til å gå videre. For eksempel, i flere deler av spillet skal du som spilleren bare følge etter de andre figurene, men de beveger seg ikke hvis ikke du gjør det. Det er som om jeg holder inne en Play knapp og det er ikke særlig givende. I en scene rappellerer du ned på siden av et luftskip. Det er en scene som ser veldig bra ut men du gjør absolutt ingenting annet enn å holde spaken i en retning, Det er ingen utfordring, ingen rom for deg som spiller å påvirke utfallet, ingenting.





Når spillet endelig slipper deg løs fra kvelertaket som er historien er spillet ganske gøy å spille. Å løpe fra cover til cover mens man plaffer ned fiender i øst og vest føles utrolig bra. Det er synd spillet ikke gjør det oftere, for enkelte av de store kampsekvensene i spillet er på høyde med det beste jeg har spilt av tredjeperson skytespill.

Historien og action sekvensene klarer å hente frem en vilje i meg som spiller til å stresse og løpe av gårde i det jeg skal komme meg fra A til B og det føles helt fantastisk?. helt til det punktet hvor spillet bestemmer seg for å være streng i henhold til manus.

Hver gang jeg storkoste meg med hva spillet hadde å by på kom det alltid et punkt hvor all moment bare forsvant på et øyeblikk. Om det var fordi jeg måtte vente på en spillfigurs som skulle åpne en dør, eller at spillet tok fra meg muligheten til å løpe fordi det nå skulle fortelle litt historie. Jeg lærte etter hvert å forvente det, men selv da føltes det som et slag i magen. Det er som om jeg sitter i en bil som kjører i 60 km/t rett inn i en murvegg.

Spillets heftige bruk av såkalte QTE (Quick Time Events) er noe jeg trodde skulle plage meg mer i utgangspunktet ettersom dette er en funksjon som har blitt brukt til døde i mange andre spill, men i The Order 1886, av en eller annen grunn, føltes de sekvensene rettferdiggjort. Det var gøy å gå i en knivkamp mot en varulv eller styre retningen på slosskamper Galahad har med diverse fiender gjennom spillet og det er for meg en bedre løsning på boss kampene enn at fienden skal tåle 700 skudd i hodet. Uncharted 3 gjorde det på samme måte og det fungerer svært bra her også.




Spillets lengde er ikke noe jeg kommer unna uten å snakke om. Ja, spillet er omtrent 7 / 8 timer langt. Men etter spill som Metal Gear Solid V og The Witcher 3 gjorde det meg absolutt ingenting å spille noe som var en mer konsentrert opplevelse. Til tross for de øyeblikkene hvor spillet mistet farten det hadde bygget opp var det ikke et eneste øyeblikk i spillet som virket unødvendig og når rullteksten kom over skjermen følte jeg meg fornøyd med det jeg hadde spilt. Ready At Dawn legger ikke skjul på at de ønsker å lage en oppfølger til spillet med måten de avslutter dette på. Og jeg håper jeg får sett det komme til livs. Det er definitivt et spill jeg ville ha sjekket ut.

The Order 1886 er spillverdenens svar på en B-film. Det er action fra begynnelse til slutt og du kan slappe av hele veien gjennom uten å være redd for å gå glipp av noe. Det har sine feil uten tvil, men klarer du å se forbi de feilene som er der finner du et solid tredjepersons skytespill med en god historie, og de har vi ikke for mange av. Jeg håper som sagt at Ready at Dawn får lage en oppfølger, for alt som skal til for at det sitter som det skal er litt bedre struktur og at vi som spillere får utøve vår kreativitet litt mer, Det er jo tross alt et spill og ikke en film.


7/10: Bra

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits