Anmeldelse: Destiny: The Taken King

 
Bungie burde være et kjent navn for de fleste gamere. På 90 tallet var de en av dem mest prominente utviklerene som utviklet spill eksklusivt for Apple's Mac og Pippin, men mot slutten av århundret migrerte de mer og mer over til PC før de endte opp som den sterkeste hesten i Microsoft sin stall når de skulle lansere Halo til den første Xbox konsollen. Og hvem kan vel glemme Oni på Playstation 2?

Å si at Bungie revolusjonerte førsteperson skytespill sjangeren på konsoll er i mine øyne ingen overdrivelse. I en tid der de aller fleste FPS spill ganske naturlig fikk best mottagelse på PC og fansen aldri kunne se for seg å forlate mus og tastatur løsningen til fordel for kontrolleren så Bungie en mulighet for innovasjon. Halo serien ble en knall suksess og mange assosierer serien med Microsoft på samme måte som vi assosierer Mario med Nintendo

Etter over 10 år og 5 Halo spill under Microsoft paraplyen tok samarbeidet slutt, og Bungie annonserte i 2010 at de hadde inngått en langtids kontrakt med Activision Blizzard. En kontrakt som varer til 2020. Litt over to år senere annonserte de Destiny, Kanskje det mest ambisiøse førsteperson skytespillet jeg noen gang har vært vitne til.

Destiny er på en måte skytespillenes svar på World of Warcraft. Det blander rollespill elementer sammen med kjente spillmekanikker fra skytespill på konsoll. Miks så inn en variant av «loot» systemene man finner i spill som Borderlands/Diablo, så er man inne på det Destiny prøver å være.
Spilleren tjener inn XP og går opp i level ved å knerte fiender, utføre oppdrag og utfordringer. Etterhvert vil Strikes bli tilgjengelig hvor man kan gå sammen med to andre spillere for å fullføre lengre oppdrag som ligner på «instanser» man typisk finner i MMO sjangeren

Når man nærmer seg høyeste level i spillet begynner Endgame delen. Det baserer seg på å gjennomføre Strikes på høyere vanskelighetsgrad i et forsøk på å få bra nok utstyr til å kunne delta i Raid. Store scenario-oppdrag hvor man sammen med fem andre spillere jobber mot å løse oppgaver, bekjempe en horder av fiender og en rekke bosser. Disse scenarioene topper seg vanligvis med en stor konfrontasjon som vil teste alle på laget sine evner til det ytterste.

I følge dem som virkelig har falt for Destiny er raidene utvilsomt den beste delen av spillet.

Hvis du har lyst å henge med han her må du nok investere mer tid enn du hadde sett for deg


Men før vi hopper inn i selve anmeldelsen, vil jeg gjerne avklare noen ting med en gang. The Taken King er den tredje store utvidelsespakken til Destiny, men den første som er del av Destiny: Year Two. Jeg hadde ikke spilt Destiny før denne utvidelsen var ute så hele spillet fra første til maks level var for meg en helt ny opplevelse. Jeg har ikke førstehåndserfaring med spillet fra før denne utvidelsespakken kom, men for å sette i kontekst hvor langt spillet har kommet siden det først ble lansert vil jeg skrive litt om hvordan jeg oppfattet det første året til Destiny. Fra perspektivet til en som sto på utsiden av det hele.

Forventningene til gamere verden rundt var naturligvis skyhøye når Bungie skulle prøve seg på noe annet etter å ha vært nært knyttet til en av spill industriens største serier i over 10 år. Måten både Bungie og Activision snakket om spillet i forkant av lansering lovde svært bra og mange forventet at Destiny skulle bli «the next big thing». Ryktene om at dette skulle bli en 10 år lang greie sådde nok sine tvil i noen sjeler, men de fleste var veldig spent på hva Bungie hadde å vise frem nå som 343 Studios offisielt hadde tatt over Halo-serien.

Når spillet ble lansert ble det møtt med blandet kritikk. Mange lovpriset Bungie for å fortsatt mestere skytespillsjangeren rent teknisk og da spesielt i spiller-mot-spiller delen. Men kvass kritikk ble rettet mot spillets lite sammenhengende historie, mangel på innhold og loot systemet som tilsynelatende lot alt opp til tilfeldighetene

Kort fortalt: Destiny hadde ikke et særlig bra første år på markedet, Og da lover det ikke nødvendigvis godt for et spill Bungie og Activision påstår skal holde det gående i 10 år. Til sammenligning hadde World of Warcraft som nå har pågått i 11 år en sensasjonell lansering, men den sammenligningen blir ikke helt rettferdig heller. Men kjernefansen sverger til at spillet gir dem en opplevelse de ikke får andre steder og så vidt jeg forstod ble ting vesentlig bedre når det første raidet ble innført og DLC pakkene The Dark Below og House of Wolves kom ut.
 

Russland har aldri sett bedre ut... 
 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente når jeg kjøpte Destiny: The Taken King pakken på Playstation Store samme dag som det ble lansert. Jeg hadde hørt mye om hvordan folk som Rune Fjeld Olsen, Karl-Martin Hogstad og ikke minst Giant Bomb's Brad Shoemaker nøt spillet til tross for svakhetene, men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Jeg visste i hvert fall at jeg kom til å spille et solid skytespill om ikke annet, og det har det ikke vært for mange av dem så langt denne konsollgenerasjonen.

Historien

Destiny: The Taken King for nye spillere vil foregå i to deler. Før og etter The Taken King. I basespillet Destiny har menneskeheten kolonisert planetene i solsystemet vårt og opplevd en gullalder av fred, utforskning og teknologiske fremskritt. Men alt dette er nå historie, for det var før Kollapsen. På mystisk vis ble menneskeheten nesten utryddet, og hadde det ikke vært for Vandreren, en mystisk sfære som dukket opp på himmelen noen hundre år før, hadde menneskeheten vært utryddet for lengst. Vandreren vokter nå over menneskehetens siste by i stillhet og Vokterne, de av byens beboere som har blitt gitt magiske evner som følge av Vandrerens tilstedeværelse, er byens beskyttere.

Ettersom jorden utenfor den siste byen er mer eller mindre fortapt prøvde menneskeheten å returnere til koloniene sine, men fant fort ut at nye fremmede raser hadde flyttet inn. Det viste seg også raskt at de samme rasene kjemper kamper i mellom seg selv, og alle er ute etter å erobre den siste byen på jorden. Som en av byens voktere får du som oppgave å vekke The Traveler og utslette de andre rasene før menneskeheten selv blir utslettet en gang for alle.

Historien blir for meg et svakt forsøk på å kopiere formelen som fungerte for Warcraft og Starcraft. Du har menneskeheten som møter nye truende raser og en større fare som bare venter på å dukke opp å ødelegge alt for alle. Det gjør meg ikke noe at historien er litt tam og ikke i det hele tatt revolusjonerende men at man aktivt må søke opp historien igjennom nettstedet til Bungie etterhvert som man låser opp «Grimoire Cards» er vel en av de leieste tingene jeg har vært med på i et spill så langt.

Måten spillet formidler historien var noe som kom seg veldig når jeg gikk fra å spille basespillet til å spille innholdet fra The Taken King. Her er figurene du møter på mer villige til å snakke litt om hva de vil ha deg til å gjøre og noen få utvalgte ganger skimter konturene av en personlighet frem i dialogen deres. Det var til og med en filmsekvens som ikke var halvparten så forvirrende som den berømte «Jeg har ikke tid til å forklare hvorfor jeg ikke har tid til å forklare» scenen som var i basespillet. Problemet nå var at ingen av figurene verken er særlig interessante eller definerte. Hadde Bungie erstattet dem med oppslagstavler hadde jeg ikke felt så mange tårer. Men da måtte den ene oppslagstavlen hatt stemmen til Nathan Fillion.

Venus er en av 3 planeter du kan besøke i spillet. 4 hvis du teller med månen.
 

Lyd og Design

Omgivelsene man boltrer seg i er veldig vakre og alle planetene hadde sin egen personlighet, men det var ingenting som blåste meg over ende samme måte som Halo: Combat Evolved eller Halo Reach gjorde når det kom ut. Flotte skyboxer og slikt men alt blir liksom bare helt greit etterhvert. The Dreadnaught, det nye område fra The Taken King utvidelsen derimot oser av creepy stemning og det er desidert favoritt stedet mitt i spillet så langt. Du får på en måte følelsen av at du egentlig ikke burde være der.

En av de mest åpenbare endringene i The Taken King er at Nolan North nå tar over for Peter Dinklage som stemmen til Ghost. den lille robothjelperen din som er hele grunnen til at du blir en vokter i begynnelsen av spillet. For at dette ikke skal bli rart, har Nolan gått tilbake å lest inn alle linjene Dinklage leste til basespillet og ikke overraskende gjør Nolan en kjempejobb. Om han er bedre enn Dinklage er vanskelig for meg å si ettersom jeg ikke har hørt så mye av det Dinklage leste inn. Jeg velger å stole på Bungie når de sier byttet var av praktiske årsaker mer enn kvalitetsmessige, For Dinklage er faktisk en rimelig god stemmeskuespiller, det viser han i Telltales Game of Thrones.

Spillet ser veldig bra ut, og kjører helt fint på konsollene, noe som ikke er en selvfølge i disse dager. Musikken er engasjerende og stemmeskuespillet sitter som det skal, selv om manuset til tider er svakt. Jeg liker spesielt godt musikken og lydeffektene i The Crucible, Hver eneste lyd der føles innbydende og annonsør stemmen er i god Bungie stil ganske bra gjennomført. Jeg kan ikke si at jeg la så veldig merke til at Paul McCartney angivelig skal ha hatt en hånd med i komponeringen. Men men, vi fikk da i det minste denne fantastiske gifen

Oppbygging og Spillmekanikk

I starten av spillet får du velge en av tre raser for figuren din, og en av tre klasser. Rasen til figuren din har ingenting å si for hvordan spillet spilles, men stemmeskuespillerene for begge kjønnene er forskjellig fra rase til rase. Klassene man kan spille er Hunter, Titan og Warlock. Personlig spilte jeg Hunter, for jeg hadde blitt fortalt at jeg på den måten fikk mest kontakt med Nathan Fillion i spillet. (jeg liker Nathan Fillion sånn forresten)

De tre klassene har hver sine fokusområder. Hunter er spesialister til å gjemme seg og gode med langdistanse våpen. Titan er lagd for å ta litt mer skade enn de andre men likevel levere en god dose juling og Warlock som du ganske sikkert gjettet, er magikerne i spillet. Alle klassene har vært sitt melee angrep, spesielle utstyr og tre underklasser som spillerne kan spesialisere seg i. Underklassene låser opp spesielle evner spilleren fyre av med jevne mellomrom. ikke ulikt det man finner i Borderlands.

Det jeg setter pris på med dette systemet fremfor det man finner i Borderlands er at man ender ikke opp med å bruke en haug med poeng på ting man ikke trenger for å komme til det man egentlig har lyst til å ha. I Destiny kan du skreddersy figuren sine egenskaper til dine egne behov, og du kan til en hver tid hoppe mellom underklassene og bytte egenskapene til den underklassen, noe jeg ikke har sett i andre spill. 

Egenskaper kan være alt fra hvilken type granater man er utstyrt med til hvordan man manøvrerer seg i luften. Vil du ha Dobbel hopp, Trippelhopp eller vil du gli gjennom luften. Det er opp til deg. De beste spillerene vet hvilket behov dem har til enhver tid og bytter deretter.

Våpen og utstyr spiller en stor rolle i Destiny, særlig når man er maks level, som i skrivende stund er level 40. For hver gjenstand du utstyrer karakteren din med bærer med seg en Light level verdi som tilsammen utgjør hvor høy Light level du har, som igjen utgjør hvor mye skade du kan gi fra deg og hvor mye deng du tåler. Andre spillere dømmer deg etter Light nivået ditt på samme måte som Item level i World of Warcraft. Har du ikke høyt nok Light level er du ikke klar til å ta på deg det siste Raidet.

Si hei til karakteren min.
 

Som dere ser har Bungie hentet mye inspirasjon fra MMO sjangerne og på en måte gjort noe av det til sitt eget. Det var veldig gøy å hoppe inn i spillet, kjøre gjennom noen Strikes med venner og kjente i håp om å få noe bra utstyr som økte Light levelen min. Noen ganger gikk det sakte mens andre ganger gikk det raskt. Men etterhvert skjønte jeg hva folk mente med at det var lite innhold. Jeg har spilt igjennom samtlige av Strikes på både vanlig vanskelighetsgrad og Heroic flere ganger og har ennå bare en Light level på 271. Anbefalt Light level for Kings Fall raidet ligger rundt 300 avhengig av hvem du spør.

I The Crucible, som spiller-mot spiller delen heter på fint, kan man vinne både loot og valuta som kan brukes mot å kjøpe nye våpen, rustninger, kjøretøy eller materiale hos selgerne i den siste menneske byen. Her er våpen skaden balansert slik at lav level spillere har en sjanse mot høyere level spillere og man får tilgang allerede fra level 5. The Crucible er delt opp i 11 forskjellige kamptyper og med jevne mellomrom dukker det opp aktiviteter som Iron Banner (som ikke balanserer våpenskaden) og Trial of Osiris, i disse kan man vinne loot man ellers ikke ser i spillet, tjene ryktepoeng som låser opp nytt innhold hos enkelte selgere og diverse annet knask.

Konklusjon 

Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å fortsette med "MMO" delen av Destiny før det kommer mer innhold, for jeg har rett og slett spilt meg lei på det innholdet som er der. Jeg har veldig lyst til å se det nyeste raidet, fordi jeg har hørt at det er som et helt annet spill, men når man ikke har venner som spiller og ikke har 4 til 7 sammenhengende timer til å knekke raidet så blir det nok med ønsket. Selv om jeg hadde fått oppleve Kings Fall raidet så betyr ikke det at spillet ville vært friskmeldt, for det mangler fortsatt vesentlig innhold hvis det skal holde på interessen min.

Jeg falt virkelig for spille-mot-spiller delen, og det er nok den som kommer til å holde Destiny installert på PS4 maskinen min i tiden fremover. For dette er det nærmeste vi PS4 eiere kommer flerspillerdelen i Halo, så sant man ikke eier en Xbox One.  Jeg har hørt om spillere som har gått fra level 5 til maks level kun ved å spille Crucible kamper, og hvis jeg skulle levle opp flere figurer er det nok dette jeg kommer til å prøve. For de kampene kan være sinnsykt moro og sånn som det står nå er jeg ikke fristet til å hoppe tilbake til historien i Destiny.


Destiny som spill er underdimensjonert i forhold til den investeringen det krever av deg som spiller. Med det sagt er det et pokker så bra skytespill og spiller-mot-spiller delen er i mine øyne den beste man får på konsollen per dags dato. Jeg storkoste meg virkelig med spillet frem til det tvang meg til å kjøre gjennom det samme innholdet gang etter gang, Det er denne mangelen på innhold og spillets rare forsøk på å fortelle en historie som holder det tilbake til syvende og sist. Likevel hvis du har to kompiser/venninner som er interessert i å spille sammen med deg tror jeg dere kan ha det mye gøy sammen, men ikke bli for sint hvis en av dem faller av underveis. Det er ikke personen sin feil, det er bare spillet som er sånn.

 

 


 

 #Destiny #Bungie #Activision #7/10 #spillmagasinetreview

4 kommentarer

au

05.12.2015 kl.19:31

Beklager, det er lenge siden jeg har lest en så kjedelig anmeldelse som blir frontet på et redaksjonelt spillmagasin. Allerede i ingressen mister jeg motivasjonen for å fortsette. Teksten er fylt med en rekke skrivefeil, som oftest orddelingsfeil, men også feil tegnsetting.

Anmeldelsen er altfor lang, og det føles som at jeg leser en bruksanvisning av spillet. Det er som om du har sett en trailer eller en walkthrough og beskriver det du ser. Det finnes ingen emosjonell verdi her. Ingenting som gir meg, som leser, noe tilbake. Jeg får mer verdi av å se en trailer enn å lese dette. Den er fylt med mye uinteressant informasjon. Du kunne mest sannsynlig kuttet halvparten. Det ville hjulpet, men det er fortsatt ikke bra redaksjonelt innhold.

Det er anmelders ansvar å gi oss lesere en verdi som er større enn en trailer. Jeg skal ikke føle at jeg like gjerne kunne sett en trailer etter å ha lest en anmeldelse. Jeg skal føle at jeg har lært noe nytt, at teksten utfordrer synspunktet mitt, og at den stiller spillet i et lys som man aldri før har sett. Det er først da man har skrevet en god anmeldelse.

Hvis dette nye redaksjonelle spillmagasinet ønsker å bli tatt seriøst, så trenger det integritet og en skarp penn. Hvis ikke kan man like gjerne oppsøke andre sider og steder.

AndyLonn

05.12.2015 kl.22:54

Takker for tilbakemeldinger Au. Jeg skal jobbe med å bli bedre, håper å se deg tilbake ved en senere anledning :)

Dr Madnar Petrovich

19.12.2015 kl.13:32

Kjenner meg godt igjen i anmeldelsen her. Har hatt mange gode stunder i Destiny, men det tok brått slutt når Fallout 4 kom. Har dessverre ikke tid til alle de store spillene mer.

Synes personlig at dette er et fyrverkeri av en anmeldelse, og man får belyst alle aspekter ved spillet som i alle fall jeg mener er av interesse. Hvis man ikke leser forbi ingressen så kan det være vanskelig å få det med seg, hehe.

AndyLonn

19.12.2015 kl.21:34

Dr Madnar Petrovich: Takker for det kjære doktor

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits