Anmeldelse: Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutants in Manhattan

Anmeldelsen er gjort mulig med kode fra utvikler/utgiver.

Før jeg i det hele tatt går i gang med anmeldelsen av dette spillet, la meg få si en ting: Jeg er en hengiven fan av Teenage Mutant Ninja Turtles både i tegneserie form, på tegnefilm, som spillefilm og som dataspill. Jeg vokste opp med TMNT II: Secret of the Ooze som favorittfilm og jeg synes den er like god den dag i dag. Jeg har sett hver eneste episode av alle tegneseriene som har kommet per dags dato og har lest det meste av hva Kevin Eastman og Peter Laird gitt ut og holdt meg oppdatert på tegneseriene som har kommet etter at de gav serien i fra seg.

Jeg simpelthen digger TMNT, og derfor faller det meg tungt for hjertet å gi den karakteren jeg har tenkt til å gi dette spillet. Jeg oppfordrer alle som leser dette til å lese hele anmeldelsen og ikke tenke så mye over karakteren jeg gir, ettersom teksten i anmeldelsen vil gi ett bedre innblikk i potensialet som faktisk er til stede i produktet Platinum Games har skapt, og hvor gøy jeg egentlig hadde det med selve spillet.

Format: PC, PS4, PS3, Xbox One og Xbox 360
Sjanger: Action, Beat-em Up
Utg. dato: 24.05.2016

For litt over 3 år siden ble det kjent at Nickelodeon og Activision inngikk et samarbeid om å produsere tre nye spill basert på Teenage Mutant Ninja Turtles tegneserien. Det første av de tre kom ut samme året og het TMNT: Out of the Shadows (må ikke forveksles med den kommende filmen med samme navn). Den gangen var det de relativt ukjente utviklerne hos Red Fly Studio som hadde fått oppdraget fra Activision. Etter at det kom ut anmeldte jeg spillet på den gamle bloggen min hos Gamereactor, og gav det 4/10. Jeg følte den gang at spillet til tross for en del rotete konsepter og dårlig presentasjon likevel klarte å underholde meg til en viss grad, men at det som kunne ha vært var mye bedre enn det endelige resultatet.

Etter en snartur innom Legend of Korra og Transformers var Activision klar til å prøve igjen med skilpaddene og denne gangen var det Platimum Games, utviklerstudioet bak MadWorld, Bayonetta og Metal Gear Rising: Revengeance, som ble gitt oppgaven. Selvfølgelig var jeg spent på resultatet, Legend of Korra spillet de utviklet for Activision var ikke et særlig bra spill til tross for et bra kampsystem, men jeg likte virkelig fjorårets Transformers: Devestation en hel del og tenkte at hvis de kunne behandle Turtles med den samme respekten som de behandlet Optimus Prime og gjengen, så kunne dette endelig være Turtles spillet jeg har ventet på i 11 år.


Boss kampene i spillet er spillets klart beste side. og benytter seg av figurer man ikke ellers ofte ser i TMNT spill

Mutants in Manhattan er et Beat-em Up spill forkledd som et "Character Action" spill ala Bayonetta og Devil May Cry. Den største forskjellen mellom TMNT og de to forannevnte er at man i stedet for å spille som èn figur, som er vanlig for sjangeren, her kan hoppe mellom de 4 skilpaddene når man selv vil. I følge utvikler Eiro Shirahama brukte teamet bak spillet mye tid på å se på den gamle tegneserien og spille de gamle beat-em up spillene Turtles in Time og Hyperstone Heist for å hente inspirasjon, og det synes.

Arkade spillene Turtles in Time og Hyperstone Heist er noen av mine absolutte favoritt spill gjennom tidene

Jeg har lenge fundert over hvordan en spirituell oppfølger til gamle 2D Beat-em Up spill ville sett ut hvis konseptet ble modernisert til å passe i en 3D verden og her har jeg jammen meg svaret. På sitt beste er Mutants in Manhattan en sann hyllest til gode gamle dager når jeg og kompisene satt benket foran Segaen og spilte Hyperstone Heist. På sitt verste er det et knapt fungerende spill som kunne trengt en god del mer kjærlighet før det ble sluppet på markedet. Heldigvis befinner opplevelsen jeg sitter igjen med etter å ha spilt igjennom spillet en plass midt i mellom de to ekstremene.

Først det positive: I sterk kontrast til Out of the Shadows forteller Mutants in Manhattan en troverdig historie satt i den pågående tegneserien som er utgitt av IDW. Presentasjonen av historien er denne gangen gjort gjennom filmsnutter som blir tegnet av selve spillmotoren slik at det ikke blir en dissonans mellom filmsekvensene og spillingen slik det alt for ofte var i det forrige spillet. Alt fra stemmeskuespillet til animeringen av figurene både i og utenfor spillet er helt nydelig gjennomført og føles autentisk til serien det er basert på.  Jeg tok meg selv hele tiden i å legge merke til små håndbevegelser og ansiktstrekk jeg kjenner igjen fra både filmene og tegnefilmene.


Stemmeskuespillveteran Nolan North gjør som vanlig en glitrende jobb, denne gangen som Leonardo.

Kampsystemet er en slags Bayonetta-light, hvor det ikke er like stort fokus på parrering og kontring av angrep, men som tillater mer "button-mashing". Hver av skilpaddene har sine egne spesial angrep og flere kan låses opp hos hver av dem, men man kan kun utstyre dem med fire slike angrep om gangen. Spesial angrepene kan brukes når som helst i kampene, men alle angrepene har en nedkjøling (Cooldown) som må overværes før angrepet kan brukes igjen. Hver av skilpaddene har også sin egen Ultimate evne som for eksempel Leonardo sin evne til å få tiden til å gå sakte, eller Michelangelo som kan resette nedkjølingen til de andre skilpaddene. 

Fiendene er varierte og boss kampene fremstår som spillets beste side. Her har Platinum sammen med Turtles forfatter Tom Waltz gravd dypt i TMNT universet for å finne både kjente og mindre kjente skurker fra tegneserien. Jeg setter spesielt stor pris på at de har med mindre kjente figurer som Slash og Armaggon, og at de har utelatt Leatherhead og Baxter Stockman som allerede har hatt en hel drøss med spill å vise seg frem i.

Men nå over til det som er mindre bra, og det som er rett og slett for dårlig til at jeg kan gi den karakteren jeg aller helst ville gitt.

Først og fremst er spillet svært repetitivt. Hvert nivå består av at du skal styre de ninjaene gjennom et område (om det være en bydel, kloakken, hustak etc,) mens April opplyser deg om diverse skurkeaktiviteter du må sette en stoppe for. Øverst på skjermen har du en måler som viser hvor langt du har kommet på nivået, og når det er fylt opp skal du sloss med bossen på det gjeldende nivået. Gjøremålene fremstår som tilfeldige og uinspirerte, men jeg forstår også hvorfor de har designet spillet slik.  

For gjøremålene blir på en måte en erstatting for hvordan da gamle Beat'em up spillene håndterte progresjon. I en 2D Beat Em Up spill måtte du ta for deg alle fiendene på skjermen før spillet lot deg gå videre, og det er akkurat dette Mutants in Manhattan gjør med disse gjøremålene. Jeg forstår som sagt hvorfor de har gjort det slik, jeg skulle bare ha ønsket oppdragene var litt mer interessante i lengden og at de bygget på historien på en meningsfull måte

Nivåene blir også resirkulert i stor grad, og noen av de føles ganske så tomme. Du er innom hvert av nivåene minst to ganger i løpet av spillets 5 timer lange historiemodus, men det bør nevnes at forholdene i nivåene har endret seg betraktelig og at historien gir en begrunning til hvorfor du må tilbake dit. Nivåene som utspiller seg i kloakken og i TCRI bygningen var de jeg følte hadde det beste estetiske designet mens New Yorks gater og hustak var kjedelige og uinspirerte.


Det er gøy å banke opp Foot soldater, men av og til tar den kunstige intelligensen til lagkameratene overhånd og det begrenser morroa

Spillet er låst til 30 bilder i sekundet, noe som slår meg som rart ettersom det opp til flere ganger ikke klarer å holde det en gang. På spesielt en av nivåene var gikk spillet periodevis så sakte som 3 - 5 bilder i sekundet. Til og med filmsekvensene hakker noe voldsomt. Dette er rett og slett ikke holdbart, og spesielt ikke på en PC som er langt over spesifikasjonene Platinum har oppgitt som anbefalte. Jeg skal ikke spekulere i hva som har skjedd på denne fronten men dette var i aller høyeste grad spillets største problem. Det fargelegger ikke hele opplevelsen for min del, Jevnt over befant spillet seg på en plass mellom 22 - 30 bilder i sekundet som for meg som helt greit, selv om jeg hadde forventet 60 bilder i sekundet på PC versjonen, eller i det minste en stabil 30.

Spillet er som skapt for lokal flerspiller, men også her skuffer Mutants in Manhattan. Det er en flerspiller, men den er kun online og fungere nesten ikke i det hele tatt. Forsinkelsen mellom meg og de jeg spilte med var så forferdelig at jeg gav opp etter få minutter. og ettersom den kunstige intelligensen i spillet er av varierende kvalitet (I det ene øyeblikket banker de alle på skjermen før jeg som spiller i det hele tatt blir involvert, mens i det andre springer de i sirkler rundt hverandre) hadde muligheten til å spille sammen med kompisene vært en potensiell fjær i hatten for spillet, men dessverre er dette nok et aspekt av spillet som er smertelig underutviklet.

Vanskelighetsgraden i spillet er også en berg og dalbane uten like. Når jeg løper rundt i de store områdene i spillet skulle jeg ønske det var flere Foot soldater eller andre fiender slik at jeg faktisk hadde kunne levere litt juling før de andre skilpaddene fikk klørne i dem, men når jeg justerte opp vanskelighetsgraden i håp om at det da ville dukke opp flere fiender, fikk jeg regelrett juling av til og med de svakeste fiendene i spillet.

Jeg håpet virkelig at Mutants in Manhattan skulle være bedre enn dette. Jeg liker mye av det spillet gjør med kampsystemet, hvor lojale de er til tegneserien med både historien og i dialogen mellom skilpaddene, men sluttproduktet renner over med tekniske problemer og utappet potensial. Hele oppbyggingen med nivåene og bosskampene er som om Platinum har laget en moderne tolkning av Turtles in Time/Hyperstone Heist, men i stedet for å bli en ny Turtles klassiker ender det hele opp med en god del frustrasjon og knuste drømmer. Noe som er synd, for til syvende og sist så hadde jeg det gøy med spillet.

#SPMG #Spillmagasinetreviews #TMNT #MutantsInManhattan #Turtles #NorskGaming #Gamer #Norge 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits