Anmeldelse: Tokyo Mirage Sessions #FE

To av de største japanske rollespill seriene (som ikke er Final Fantasy eller Dragon Quest) er på kollisjonskurs. Atlus i det ene hjørne med Shin Megami Tensei, og Nintendo i det andre med Fire Emblem. Resultatet blir et fyrverkeri av et spill som dessverre så alt for få kommer til å spille, ene og alene fordi det kun kommer ut på Wii U. Og det er så endelig synd, for Tokyo Mirage Sessions # FE leverer det som så langt kanskje er generasjonens beste JRPG.

Advarsel: Dette er en fordømt lang anmeldelse, og jeg har full forståelse for at noen kanskje bare hopper til nederste avsnitt for å lese oppsummeringen og karakteren jeg gir spillet. Likevel vil jeg oppfordre til at dere tar dere tid til å lese anmeldelsen om dere overhode er interessert i spillet.

Trykk her for å hoppe til oppsummeringen.

Det skal mye til for å imponere meg med et Japansk rollespill nå om dagen. Som jeg har nevnt før anser jeg Persona 4: Golden som sjangerens høymerke og det blir nærmest umulig for meg å ikke måle de aller fleste runde-baserte JRPG spill jeg spiller opp mot det. Dette blir ihvertfall umulig når det kommer til Tokyo Mirage Sessions. Spillet som under utviklingen het Shin Megami Tensei x Fire Emblem er nemlig så nært man kommer et Persona spill uten at det bærer navnet eller involvere ting som The Velvet Room, Igor eller Social Links.

Persona kraften har byttet navn til Performa, Skolelivet er byttet ut med et liv i underholdningsbransjen og mytologien fra Shin Megami Tensei serien har måttet vike til fordel for figurer og konsepter fra Fire Emblem. Sånn utenom det er mye av det man forventer fra et Shin Megami Tensei spill til stedet, og sånt sett er det kanskje noe av det beste som kunne skjedd for denne typen crossover. For hvis utviklerne hadde tatt på seg oppdraget å lage et spill hvor selve spillingen føles som en mish-mash mellom Fire Emblem og et MegaTen spill tror jeg resultatet hadde endt opp langt fra optimalt. I stedet ser det ut til at utviklerne tydelig så for seg hvilken av seriene de ønsket å emulere mest, og dermed har skapt det som potensielt kan være oppskriften på hvordan Atlus burde bygge rollespillene i tiden fremover.


I sann MegaTen stil blander Tokyo Mirage Sessions # FE animerte videoklipp sammen med videoer tegnet av selve spillmotoren.

I Tokyo Mirage Sessions tar du på deg rollen som Itsuki Aoi. en ungdom som selv etter å gjort seg ferdig på skolen, ennå ikke har funnet sin plass i verden. En dag når han følger venninnen Tsubasa Oribe på en audition for en talent konkurranse oppdager de begge at det er overnaturlige krefter er i sving i kulissene. Auditionen blir kuppet av en mystisk kraft som tapper de tilstede for den kreative gnisten som bor i alle mennesker men av en eller annen grunn blir Itsuki og Tsubasa skånet, dog sistnevnte blir dratt inn i en verden som eksisterer mellom dimensjonene. Itsuki følger etter i et forsøk på å redde venninnen, og inne i denne "Idolasfæren" blir de overfalt av to mystiske skikkelser. Før de vet ordet av det har Performa kraften som bor inne i dem våknet til liv og de er istand til å kjempe tilbake.

Når kampen er over våkner skikkelsene ut av en slags transe og forklarer at de selv var maktesløse i det hele. De ble kidnappet fra sin egen verden og kontrollert av en mørk vilje som ikke var deres egen. Disse "Mirage" skikkelsene presenterer seg som Chrom og Caeda, og ettersom både Itsuki og Tsubasa begge tilsynelatende har et medfødt talent til å kontrollere sin Performa, slår de fire seg sammen for å finne ut hva det er som egentlig foregår. Gjengen blir etter hendelsen kjent med Touma Akagi , en aspirerende skuespiller med samme evner som dem, og blir gjennom dette kjennskapet raskt rekruttert av Fortuna Entertainment som ved siden av å være et talentbyrå også driver å etterforsker en rekke forsvinninger knyttet til Mirage fenomenet. 

Dette er starten på reisen som ikke bare vil føre heltene våre nærmere sannheten bak de overnaturlige angrepene, men også gi dem muligheten til å finne sitt kall innenfor den japanske underholdningsbransjen.


Spillet har en flott grafisk stil som overfører det to dimensjonelle designet fra de animerte klippene over til en 3D modellene på en særdeles god måte.

Historien er godt gjennomført med en god dose japansk galskap. Den gir oss et innblikk i Idol kulturen i Japan, på samme måte som Persona gir et innblikk i den japanske skolehverdagen og mye av det spillet presenterer virker troverdig, om en smule glorifisert. Mysteriet i spillet er også ganske ganske godt fortalt med et par tvister jeg personlig ikke så komme, selv om mye av det er blitt ganske vanlig å se i Atlus sine spill. 

Selv om mange sikkert håpet på det så er ikke Tokyo Mirage Sessions et spill hvor figurene fra Shin Megami Tensei møter figurene fra Fire Emblem serien. Ettersom spillet en gang gikk under navnet Shin Megami Tensei x Fire Emblem så forstår jeg hvorfor mange forventet det, og det er nok sikkert derfor Atlus og Nintendo sånn i siste liten bestemte seg for byttet navnet på spillet til det det er i dag. Men med det sagt er historien en god introduksjon til hva slags historier som vanligvis blir fortalt i MegaTen spillene og spesielt siste halvdel av historien en god primer for de som ønsker å sette seg inn i Fire Emblem universet. Etter å ha hatt en vag interesse i Fire Emblem fra før av, er jeg nå mer motivert enn noen gang for å faktisk sette meg ned med en av spillene.

Det som gjør Atlus spillene så tiltalende for meg er hvordan forfatterne klarer å gi figurene sine personligheter som føles både genuine og realistiske. til tross for ekstraordinære omstendighetene de befinner seg i. I begynnelsen følte jeg ikke at Tokyo Mirage Sessions klarte å etablere et skikkelig bånd mellom meg og figurene slik andre Atlus spill pleier å få  til helt fra starten, men etterhvert som timene gikk merket jeg at jeg virkelig begynte å bry meg om håpet og drømmene til alle i laget. Itsuki's rolle som talent manager i Fortuna Entertainment ble på mange måter min egen, og etterhvert som timene gikk, merket jeg at jeg var opptatt av at hver og en av dem skulle få leve ut drømmene sine. Etter nærmere 70 timer i Tokyo Mirages Sessions verden, ble det vanskelig å ta farvel med alle vennene jeg hadde truffet på veien.


Chie Satonaka fra Persona 4 får stiv konkurranse av Ellie og de andre i TMS som Best Girl

I Tokyo Mirage Sessions er det ikke bare det som skjer inne i fantasi verdenen som har betydning, men nesten like stor vekt er lagt på det som skjer utenfor. Forholdene til lag kameratene må pleies, og deres ønske om et gjennombrudd i underholdningsbransjen må ivaretas av deg som spiller. Lykke i livet utenfor Idolasfærene bidrar til at lag kameratene gjør det bedre i kamp, noe som gjør sideinnholdet i spillet til en kritisk del av Tokyo Mirage Sessions opplevelsen.

Men ettersom TMS er bygd opp litt annerledes enn hva for eksempel Persona serien er, vil ikke en prioritering nødvendigvis overskygge en annen. Hvor man i Persona 4 kun hadde et sett antall dager på seg mellom hver gang det skjedde noe viktig i spillet, er Tokyo Mirage Sessions delt opp i seks kapittel, og innimellom hver av dem er det en pause hvor spilleren kan gjøre som han selv vil. Det er ingen klokke som tikker mot at ting skal være ferdig så man kan ta seg så god tid som man selv vil. Til syvende og sist klokket jeg inn på omtrent 70 timer spilletid for å få True Ending.


Toyko Mirage Sessions sitt grensesnitt ligger sålangt an til å vinne AndyLonn sin "Best Style" pris når året er omme.

Kampsystemet er kort fortalt noe av det beste jeg har sitt innenfor sjangeren. Fundamentet er bygd av en tradisjonell tilnærming av runde-basert kampsystem, hvor man alt etter behov kan bytte ut to av tre medlemmer av laget uten at dette koster en runde. Oppå denne solide grunnmuren legges både stein-saks-papir magi elementene fra Persona serien (Agi, Bufu, Zen og Zio), og våpen typene fra Fire Emblem serien (Sword, Javeline, Lance, Bow, Axe). Siden styrke og svakhet spiller inn på alle fiendene består mye av kampene og prøve ut forskjellige angrep for å finne ut hvilke svakheter de forskjellige fiendene har for så å utnytte disse. Senere i spillet blir det også viktig å kunne forsvare seg mot de samme typene angrep, ettersom Itsuki og gjengen sine styrker og svakheter også faller under det samme systemet. 

På toppen av alt dette bringer Tokyo Mirage Sessions # FE med seg sin største nyvinning, Session systemet. Når en svakhet hos en fiende blir funnet og utnyttet starter dette et kjede angrep hvor hver av medlemmene på laget, uavhengig om de er del av kampen eller ikke, får muligheten til å bidra i kampen med hvert sitt angrep. Avhengig av hvor godt spilleren har fostret opp vennskapet mellom de forskjellige lagkameratene og hvordan hver av de er speccet gjennom det utrolig dype oppgradering systemet, kan disse Session angrepene vare godt og lenge samt gjøre massiv skade på fiendene, Men spilleren må også være forberedt på at fiendene også kan trigge Session angrep, og finner de en svakhet innad i laget kan man være sikker på at de kommer til å benytte seg av sjansen.


Nevnte jeg at spillet var fullt av japansk galskap?

Når to av medlemmene av laget er gode nok venner, og i noen tilfeller når spillets historie "tvinger" dem sammen som del av historien, dukker muligheten for Dual Arts angrep opp. Når en Session trigger en gitt betingelse, åpner dette for at to av figurene går sammen og gjør et spesial angrep. Når flere Dual angrep er gjort tilgjengelig kan du velge mellom to om gangen og ettersom effektene av disse angrepene er beskrevet før man tar valget kan man selv prioritere hva man ønsker. Noen angrep kan for eksempel forgifte fiendene mens andre kan enten delvis eller fulstendig hele lagkamerater, ja ett kan til og med bringe dem tilbake hvis de har falt i kamp.

Session og Dual Arts systemet bringer med seg en dybde og uforutsigbarhet som selv ikke Persona serien har hatt per dags dato. Mange andre Jrpg spill sliter med å finne en måte å holde kampsystemet friskt og spennende hele veien, noe Session systemet overraskende nok faktisk klarer. I likhet med MegaTen spillene er det fristende å sette på Auto Attack når man kjemper mot fiender av lavere kaliber, og det er helt greit å gjøre, men for å sanke inn ressurser til oppgraderingssytemet samt penger til å bruke i verden utenfor Idolasfærene er det viktig at spilleren lærer seg å utnytte Session systemet til sitt fulle.


TMS klarer å få Tokyo til å virke befolket uten at man nødvendigvis må snakke med alle NPCene i spillet, derfor er "ikke-viktige" figurer fremstilt som pastell fargede silhuetter noe jeg føler bidrar til å  gi spillet sitt unike inntrykk  

Presentasjonsmessig er Tokyo Mirage Sessions i en klasse for seg selv.  Her er det bare til å ta av seg hatten for samtlige involverte. De animerte filmsekvensene, og da spesielt "musikkvideoene" er av aller høyeste kvalitet innenfor det jeg har sett av japansk animasjon. Musikken er herlig autentisk J-Pop laget spesifikt for spillet og sammen med et fremdragene lydspor har Atlus og samarbeidspartneren Avex Group forsikret seg om at det offisielle lydsporet blir nok en plate jeg må ha i samlingen min. Det er dessverre ikke et alternativ for å få engelsk dub til spillet, noe som sikkert vil være en hard pille å svelge for noen. Heldigvis kan jeg melde om at lokaliseringen er svært godt gjort og stemmene de har brukt til hver av figurene passer perfekt.

Det visuelle designet skuffer heller på ingen måte. Både figurene og verdenen de befinner seg i er cellshadet på en måte som gjør at sømmene i designet blir vanskelig å få øye på, noe som jeg tror gjør at spillet vil tåle tidens tann svært godt. Designet inne i Idolasfærene er i mine øyne best i klassen, hvor hver "Dungeon" har fått sitt eget design som både er originalt og mesterlig gjennomført. Tokyo på sin side er også godt gjengitt som en energisk metropolis, med utallige pastellfargede silhuetter som bidrar til å gjøre universet mye mer levende.

Som dere kanskje har forstått fra den enormt lange anmeldelsen er jeg helt totalt "head over heels" for dette spillet. Ikke bare klarer det å nærmest perfekt emulere alt jeg liker med Persona serien, men samtidig klarer det å løfte de etablerte elementene av et runde-basert kampsystem til nye høyder. Vente tiden mot Persona 5 ble plutselig mye lettere, for Tokyo Mirage Sessions # FE leverer en fantastisk opplevelse jeg så langt knapt har sett maken til innenfor sjangeren. Nå krysser jeg fingrene for at Nintendo og Atlus fortsetter dette samarbeidet på den neste Nintendo konsollen, slik at vi får se mer av Fortuna Entertainment i fremtiden.

;

#spillmagasinetreview #TokyoMirageSessions #ShinMegamiTensei #FireEmblem #JRPG #Persona #GOTY2016Contender

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits