Anmeldelse: Paper Mario: Color Splash

Vakkert, morsomt, men slettes ikke gøy å spille.

Format: Wii U
Sjanger: Rollespill
Utg. dato: 7.10.2016
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Ja

Hele verdens favoritt rørlegger er tilbake i rollespill form. Paper Mario serien har røtter helt tilbake til Nintendo 64 dagene, mens Mario i rollespillform har eksistert enda lengre, helt siden Super Mario RPG på Super Nintendo. Rollespillseriene Paper Mario og Mario & Luigi har vært en stor suksess for Nintendo, og har hele veien vært noe fansen har kunnet forvente en viss grad av kvalitet fra, men den tid ser ut til å snart være forbi. Med Paper Mario: Sticker Star snublet Nintendo litt, og med Color Splash går de rett på trynet.

Det er verken historien, humoren eller det estetiske designet sin feil. Alt fra den tullete historien om malingstørste Shy Guys som suger fargen ut av alt, til den vanvittig morsomme dialogen jeg satt å gapskrattet av sitter som det skal. Den fantastiske musikken harmonerer godt med det visuelle inntrykket av Tearaway lignende papercraft design. Alt taler for at dette skulle være en enkel Home-run for Nintendo.

Hadde. Det. Bare. Vært. Gøy. Å. Spille!!

De største problemene sitter i måten kampsystemet fungerer. I kjent stil fra de fleste rollespill begynner kampsekvensene når du støter på fiender i omgivelsene. Når en kamp begynner får du opp en kortstokk med tilgjengelige angrep på skjermen til gamepadden og alle disse er såkalte single-use kort, altså kort som blir bort når man bruker dem. Nå må du velge ett eller flere kort du ønsker å bruke før spillet sender deg videre til et nytt vindu hvor du skal fargelegge kortet for å gi angrepet ekstra kraft, før spillet sender deg til enda et nytt vindu hvor du sender kortene du har valgt fra gamepadden til skjermen med et sveip på touchflaten til kontrolleren.

Så spilles animasjonen for det valgte angrepet seg ut, og her må du da må time tastetrykk med animasjonene på skjermen for å få full effekt ut av angrepene dine, Bommer du så kan det bety at angrepet ikke gjør skade. Denne lange og overkompliserte prosessen må man igjennom hver gang man skal angripe. Og det slutter ikke å være plagsomt der heller.

Har du kun gode kort på hånden og møter på en svak fiende? Vel synd for deg, nå må du brenne av en av de kraftigste kortene på en Goomba du kunne tatt knekken på med det svakeste angrepet i spillet. Paper Mario har nemlig ingen form for standard angrep som kan brukes istedenfor å kaste bort de verdifulle gode angrepene. Dette har vært RPG 101 i snart 30 år, men Nintendo mente tydeligvis at Paper Mario ikke behøvde dette..


Denne prosessen kan forenkles noe, men er fortsatt bare i veien for et spill som hadde vært mye bedre uten

Har du gått tom for kort? Frykt ikke. Spillet har enda en tungvint prosess å legge på toppen av det allerede slitsomme kampsystem. Du kan nemlig bruke Coins du finner i omgivelsene på en slags Kort rulett hvor du, hvis du er heldig, kan få et kort du kan bruke. Betaler du litt ekstra får du muligheten til å se hvilke kort som ligger i premiepotten, og betaler du enda litt til går kortene rundt i et tempo hvor du lett kan velge deg det du ønsker. MEN: Det finnes ingen garanti for at det kortet du trenger i en gitt sammenheng er tilgjengelig gjennom kort ruletten.

For eksempel: Møter du på en Shy Guy med en skarp hjelm på seg så kan du ikke hoppe på han, men hvis du da ikke har annet en hoppe angrep, ønsker du kanskje å spille Kort ruletten for å vinne deg et kort du kan bruke. Men vips så er det kun Super Mushrooms og hopp angrep tilgjengelig. Hvis du da brukte alle hjelpemidlene for å gjøre kort ruletten så forutsigbar som mulig, har du nå kastet bort tiden, tålmodigheten din og 60 coins på ingenting.

På toppen av det hele kan du ikke velge hvilken fiende du ønsker å angripe. Kampsystemet velger alltid at det første kortet blir brukt på den første fienden fra venstre, andre kort på fiende nummer 2 og så videre. Når en fiende blir danket ut, tar neste mann i køen hans plass.

Så hvis vi tar Shy Guyen med den skarpe hjelmen jeg brukte i eksempelet ovenfor, og sier at han har med seg en Koopa Trooper. Her kan du da i teorien bruke et dobbel hopp angrep for å først få Koopaen til å hoppe inn i skjellet sitt, og så hoppe på det igjen for å sende det avgårde og la det ta seg av Shy Guyen med den skarpen hjelmen. Dette er et grunnleggende Mario triks som har eksistert helt siden det første Super Mario Bros spillet, og som jeg var glad for at å se dukke opp her.

Men hvis Koopa Trooperen er nummer to i rekken, og Shy Guyen er fremst, så kan du ikke angripe førstnevnte direkte uten å først angripe Shy Guyen. Og hvis du da kun har hoppe angrep, blir angrepet ditt kansellert av at du tar skade av å angripe han med den skarpe hjelmen. Det er helt hårreisende hvor dårlig dette kampsystemet er og hvor mye det ødelegger for opplevelsen. For å sitere fruen i huset:

«Dette spillet hadde vært så mye bedre hadde det ikke vært for alt dette tullet»


Noen av vitsene i spillet var så gode at jeg gikk å humret i flere timer etter jeg hadde hørt dem

Men selve sjarmen med spillet var så overbevisende at jeg i mangfoldige timer valgte å lide meg igjennom frustrasjonen, for med jevne mellomrom var spillet noe av det morsomste jeg har spilt. Jeg prøvde aktivt å unngå å komme i kamp situasjoner, og hver gang jeg havnet i en, prøvde jeg mitt beste å slippe unna raskest mulig for å komme tilbake til den delen av spillet jeg faktisk likte. Dessverre er det ikke mulig med en «Pacifist Run» i Paper Mario: Color Splash.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Paper Mario: Color Splash. Det er mye bra i dette spillet og det hadde enormt potensial med alt det hadde gående for seg, men alt blir for intet når selve spillingen av spillet er så frustrerende som det er. Denne opplevelsen gir meg svar på et spørsmål jeg har fundert lenge på: «Kan et spill overleve på sjarmen alene?» og svaret, så langt som det gjelder for dette spillet i hvert fall, er: Nei, Det kan det ikke. Spill må nemlig være litt gøy å spille også.

#PaperMario #Nintendo #RPG #Bergsala #ColorSplash

2 kommentarer

Captain Clueless

16.11.2016 kl.21:46

Så det du sier er rett og slett at Nintendo har spilt for lite Magic: The Gathering? :D

AndyLonn

16.11.2016 kl.22:12

Captain Clueless: Hadde dette spillet hatt halvparten av strategien bak Magic: TH så hadde det i hvert fall hjulpet betraktelig

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits