Anmeldelse: Call of Duty: Infinite Warfare

Eksplosiv historie til tross sliter årets Call of Duty med å holde følge med konkurransen.

Format: PS4, XbOne, PC
Sjanger: Shooter
Utg. dato: 4.11.2016
Fikk jeg kopi av spillet fra utgiver: Nei

Jeg vil bare begynne denne anmeldelsen av årets Call of Duty med en aldri så liten innrømmelse. Helt siden Call of Duty: Modern Warfare 2, et spill jeg for øvrig likte veldig godt, har jeg hatt svært liten interesse for å følge med Call of Duty serien på en årlig basis.

Jeg har vært innom både Black Ops II, Ghost og Advanced Warfare, men da i en så liten grad at jeg ikke føler jeg kan snakke kvalitativt om dem. Jeg har observert at de har vært vellagde produkter alle som en, men med dalende interesse for serien mente jeg selv det var best å heller bruke tiden på spill jeg faktisk var interessert i.

Men det var før jeg så den første traileren til Infinite Warfare...

Til tross for overveldende negativ buzz på internett om settingen til spillet har jeg aldri vært mer spent på hva en Call of Duty historie modus hadde å by på enn jeg var med Infinite Warfare. Som dere kanskje har skjønt er Sci-fi liksom min greie, og bare antydningen til at spillet var en slags miks mellom Battlestar Galactica og Mass Effect var mer enn nok til at jeg umiddelbart ble solgt på som konsept. Dette var et spill jeg bare måtte oppleve.

Og sannelig skal Infinity Ward ha skryt for sluttresultatet, for enspiller delen til Call of Duty: Infinite Warfare er en velregissert action fest av et skytespill.

Det er ikke det at historien er så fantastisk original. «Jordens ressurser ble brukt opp, menneskeheten spredde seg ut over solsystemet for å skaffe nye, og en konflikt oppstår som følge av dette». Vi har alle både sett, lest eller hørt det før, og som vanlig med Call of Duty er det ikke historiens dybde vi har kommet for å oppleve, men heller de spektakulære action sekvensene utviklerne er blitt så flinke til å vri ut av den historien.


Så jeg ikke deg i Killzone: Shadow Fall?

Du spiller Nick Reyes, en offiser om bord på krigsfartøyet «Retribution» i tjeneste for UNSA (De forente nasjoners rom allianse). UNSA er beskyttet av SATO (Solsystemets versjon av NATO), og i disse tider er det viktigere enn noen sinne. En gruppe separatister som kaller seg selv for Settlement Defense Force, ledet av den karismatiske Salen Kotch, har nå erklært krig mot UNSA og har skumle planer for jordens fremtid.

Reyes og resten av mannskapet om bord på Retribution blir kastet inn i en dramatisk rekke med hendelser som snur opp ned på tilværelsen deres. I midten av konflikt som kan rive hele solsystemet fra hverandre må mannskapet finne ut hvem de er, hvem de ønsker å være og hva de ønsker å ofre for det de tror på.

Når det kommer til actionfylt historiefortelling i ett førsteperson skytespill har Infinity Ward heller lite å bevise. Dette er studioet bak Modern Warfare serien vi snakker om, og selv om de har mistet flere av sine viktigste bidragsytere i løpet av årene viser de få tegn til å ha bli svekket på akkurat dette feltet.

Infinite Warfare er pakket fra begynnelse til slutt med fantastiske sekvenser, god kinematografi og skuespiller prestasjoner fra blant annet Kit Harrington som de fleste kjenner som Jon Snow fra Game of Thrones, David Harewood, kjent fra tv-serien Homeland, og Claudia Black, kjent fra blant annet Gears of War, Uncharted, Dragon Age og Diablo III.


You know nothing, Salen Kotch.

Å si at jeg satt på kanten av sete mitt hele veien gjennom den omtrent 7 timer lange historien er ikke langt fra sannheten. Selv på sideoppdragene, som de har løst med god hjelp fra Mass Effect?s Planetary Overview system, var jeg alltid forberedt på at noen fantastisk skulle skje, og jeg ble sjelden skuffet. For min del er det dette Call of Duty handler om. Det er dette som rettferdiggjør kjøpet i mine øyne.

Men det er ikke dermed sagt at jeg er blind for spillets svakheter heller. Når jeg sier spillet er velregissert så er det det jeg mener. Du blir holdt i hånden hele veien gjennom, og hvis du våger å sette en fot utenfor den tett regisserte opplevelsen utviklerne vil at du skal ha, ja da blir du sannelig satt på plass.

Dette er et av punktene hvor Call of Duty sliter, satt opp mot spill som Doom og Titanfall 2. Hvor de sistnevnte tilsynelatende elsker å la deg ha den friheten til å ta saken i egne hender, slår Call of Duty deg over lankene som en sint skolekorpsdirigent med en gang du ikke gjør som han sier. «Nei, Nei og Atter Nei, nå må vi begynne på nytt. Og En, To, Tre, Fir?.»

Det er en billig pris å betale for å få den opplevelsen bare Call of Duty kan levere. Men likevel skulle jeg ønske at utviklerne våget å slippe tøylene litt oftere enn de gjør. Slik de gjør i romskip sekvensene for eksempel: Jeg følte meg aldri så delaktig i det som skjedde på skjermen som jeg gjorde da jeg fikk fritt fly rundt en romstasjon mens jeg jaktet ned andre fighter piloter, og jeg skulle så inderlig ha sett at Infinity Ward klarte å oversette denne opplevelsen til andre deler av spillet også.


Oppdragene uten tyngdekraft var artige.

Alt i alt fikk jeg valuta for pengene når det kom til enspiller delen. Den var godt gjennomført, fortalte en god historie, og fikk meg engasjert gjennom spektakulære set-piece sekvenser so jeg fortsatt, med min begrensede kunnskap til spilldesign, ikke forstår hvordan de får til så sømløst. Bravo, Infinity Ward, Bravo.

Men så har vi resten av det spillet har å by på?

I oppkjøringen mot spillets lansering fikk jeg muligheten til å prøve flerspilleren til Infinite Warfare i den lukkede beta testen uten at den klarte helt å overbevise meg om at dette var en del av spillet jeg kom til å bruke særlig mye tid på. Dette var et sentiment som ble værende selv når jeg fikk hendene mine på den endelige utgaven av flerspiller delen til Infinite Warfare.

Nå får jeg nok mange sinte CoD fans på nakken når jeg spør dette men, har kontrolleren alltid vært så seig som den er i Infinite Warfare, eller er det bare meg?

Nå er det godt mulig jeg har vært bortskjemt med kontrolleren til både Killzone: Shadow Fall og Titanfall 1&2 at det er derfor jeg merker så markant forskjell, men jeg mener å erindre at den ikke alltid har vært sånn som dette. Selv med så høy sensitivitet på kontrollerne som jeg klarte å ha fikk jeg verken ønsket fart eller presisjon fra spillet.


Nivådesignet i flerspilleren føles rettet mot e-sport

Enda verre, vil jeg si, er måten utviklerne har boltet på den ekstra manøverbarheten. Call of Duty har denne gang nemlig lånt både løping på veggene og at man kan skli på knærne, men gjort det så klunkete å fremmane at jeg mye heller bare lar vær. Hvis jeg etter mangfoldige timer med på enspillerdelen og flerspiller delen ikke sømløst kan dra fram en wallrun eller en kneeslide, ja da kan det faktisk bare heller være.

Det er nesten som om verken spillmotoren eller kontrolleroppsettet ikke var designet for disse bevegelsene. Som om kontrolleroppsettet i seg selv er den samme som den har vært i alle år, og at disse nyvinningene bare var noe de følte de måtte ha med, uten å finne en god måte å implementere dem på.

Og det i seg selv er ganske så rart, for selve implementasjonen virker ikke så langt fra det ex-Infinity Ward ansatte hos Respawn Entertainment har fått til med Titanfall serien. Der er disse elementene både gøyale og essensielle for spillets gang samt at nivåene i både flerspilleren og enspilleren er nøye designet med denne økte manøverbarheten i tankene. I Infinite Warfare sin enspiller er det til sammenligning relativt får steder du får bruk for denne manøverbarheten, og i flerspilleren er det enda færre. Igjen virker dette elementet mer som noe de følte de måtte ha med fordi publikum ønsket det, og ikke noe som utviklerteamet virkelig brant for.

Jeg vet jeg kan virke for ivrig til å dra sammenligninger her, men nå har Call of Duty fått gå uten utfordring i så mange år at når utfordringen endelig er på et akseptabelt nivå, føler jeg at slike sammenligninger er på sin plass.

Flerspilleren i Infinite Warfare er treig, kartene er uinspirerte og hele opplevelsen blir for tam sammenlignet med Titanfall 2. Ja, selv sammenlignet med Battlefield 1 føler jeg CoD har begynt å dra på årene. Og med alt det sagt vil jeg også minne om at mikrotransaksjoner som gir de som punger ut et tidlig fortrinn på motstanderne som ikke betaler er noe vi godt kan kvitte oss med.

Zombies modusen som først oppstod i Call of Duty: World at War er nok en gang tilbake, men denne gangen er nazi-zombiene byttet ut med 80 talls zombier i en fornøyelsespark. «Zombies in Spaceland» er så 80 talls som det går an med neonfarger, skrekkfilm-motiv og David Hasselhoff som DJ. Paul Reubens spiller en John Peters lignende regissør som har gjort karriere av å fange aspirerende skuespillere i faktiske liv-og-død situasjon for å lage så realistiske skrekkfilmer som overhode mulig.

Blant ofrene hans har vi sportsidioten (Ike Barinholtz), den populære jenta (Sasheer Zamata), den kule hip hopperen (Jay Pharoah) og den teite nerden (Seth Green). Disse figurene kaster 80 talls referanser og stereotyper mellom hverandre mens du og tre andre slakter dere gjennom en ganske så mager «Horde Mode» etterligning. På det estetiske alene er dette en kul ting, men når det eneste du gjør er å plaffe ned zombier uten noe særlig mål eller mening annet enn å se hvor langt du klarer å komme så blir det ikke særlig givende i lengden for min del.


Zombies in Spaceland var moro en liten stund.

På både den tekniske og presentasjonsmessig siden leverer spillet som vi alle forventer at det skal. Stabil bildefrekvens, god visuell kvalitet både på PS4 og PS4 Pro. Lydsporet til spillet føles like episk som det alltid gjør og som nevnt tidligere er stemmeskuespillet svært godt gjennomført

Call of Duty: Infinite Warfare har kanskje seriens beste historiemodus, i hvert fall av de jeg har spilt. Jeg endte opp med å elske sci-fi settingen de gikk for, og selv om historien i seg selv kanskje ikke var den dypeste, ble jeg engasjert gjennom spektakulære sekvenser og storslåtte øyeblikk. Men utenfor enspiller delen klarer dessverre ikke Infinite Warfare å holde på interessen min. Flerspiller delen føles utdatert satt opp mot konkurrentene og selv om "The Hoff" spilte «Tainted Love» av Softcell mens jeg knertet de vandøde i Zombies modusen gikk jeg raskt lei av den også. 

#callofduty #InfiniteWarfare #InfiityWard #Activision #Titanfall2 #SBattlefield1 #CoD

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits