Anmeldelse: Dishonored 2

For fire år siden ble vi vitne til at en livvakt ble feilaktig anklaget for å stå bak attentatet som tok livet av hans elskede keiserinne. Med kjennskap til hovedstadens underside, en skarp kniv og litt god gammeldags overnaturlig påvirkning fikk han bevist sin uskyld og brakt poetisk rettferdighet tilbake til keiserdømmet, på enten den ene eller den andre måten.

Dishonored grep meg med en klassisk hevner fortelling, stilig estetisk design og nesten System Shock/Deus Ex lignende gameplay satt i en verden som ikke føltes fjernt fra Thief seriens modus operandi. Denne kombinasjonen traff meg på en tid hvor jeg hungret etter spill som var annerledes fra klipp-og-lim spillene som var strødd utover spilllandskapet, og det ville vise seg at utviklerne hos Arkane Studios var mer enn villig til å tilby en litt annerledes opplevelse.


♫ I shot the sheriff ♫

Dishonored 2 tar oss tilbake til Whalepunk universet Arkane Studios presenterte for fire år siden, og verden virker betydelig mer oppløftende enn hva jeg husker fra det første spillet. Under keiserinne Emily Kaldwin har keiserdømmet fått oppleve fred, og nytt flere av godene langvarig fred bringer med seg. Pesten som herjet som mest 15 år tidligere har nesten død ut og dette har naturligvis gjort levekårene for keiserinnens undersåtter betydelig bedre.

Men alt er ikke så bra i Dunwall som det kanskje ser ut til på overflaten. Den siste tiden har en rekke bisarre mord, hvor ofrene er politiske motstandere av Kaldwin regime, gitt undersåttene grunn til å mistro keiserinnens gode natur. At drapsmannen signerer mordene sine med monikeren "The Crown Killer" gjør ikke saken stort bedre. 

Dette skaper uro i keiserdømme, noe som leder en opportunistisk hertug til å backe en tidligere ukjent tronarving i et kupp for å velte det nåværende regimet. Emily og Corvo blir tatt på sengen og en av dem, avhengig av hvem spilleren ønsker å spille som, ender opp innkapslet i magisk granitt mens den andre må flykte hovedstaden.

Dette setter teppe for nok et dypdykk i keiserdømmets brutale underside, nok en pakt med en overnaturlig skikkelse og skarping av det som måtte skarpest for at riket nok en gang skal havne i de rettmessige hendene.


♫ Hey there, Delilah ♫

På papiret klarer Dishonored 2 å bygge på det som gjorde det første spillet så spennende mens det samtidig løfter det til nye høyder. Den nye motoren både føles mer egnet for det spillet krever fra deg og presenterer den visuelle stilen på en bedre måte. Nye og flere overnaturlige krefter, samt to forskjellige spillbare karakterer øker spillbarheten betraktelig mens det samtidig beholder det nervepirrende og/eller heftige gameplayet som så mange forelsket seg i første gangen vi ble introdusert til universet. Legg på dypere rollespill elementer og vi har med andre ord et nytt og bedre Dishonored spill på opptil flere felt.

En annen ting som hjelper på spillbarheten, og noe jeg i lengre tid har etterlyst i mer tradisjonelle rollespill som Mass Effect og Dragon Age, er hvordan små ting du gjør påvirker fremtiden du går i møte. I mange rollespill, og da Bioware spillene spesielt, er alle valgene presentert som binære og gjennom et system hvor du som oftest er smertelig klar over de påfølgende konsekvensene før du tar valget. I Dishonored 2, uten å røpe for mye, er det steder i spillet hvor en enkel handling som du kanskje ikke en gang var klar over at du utførte, drastisk kan endre ting rundt deg på en måte du godt legger merke til.

Dette er en langdrøyd måte for meg å si at jeg skulle ønske Rollespill oftere tonet ned mindre avgjørelser som potensielt kan gi stort utslag på en måte hvor spilleren kanskje ikke er klar over at han/hun har stått ovenfor en slik avgjørelse før de alt for virkelige konsekvensene viser seg. Dishonored 2 beviser både at dette er fult mulig å få til, og hvor effektivt det kan brukes om det blir brukt rett


♫ Rats. They do not compare ♫

Likevel er det noen elementer som trekker ned opplevelsen for min del. Verdenen virker langt mer fiendtlig enn den var første gangen vi besøkte, og noen av nivåene føles litt vèl innestengte og lineære ut, i hvert fall første gang jeg spillet i gjennom. I det første spillet søkte jeg meg alltid til de høyeste punktene for å få et overblikk på situasjonene jeg befant meg i, mens i Dishonored 2 følte jeg i begynnelsen at rutene opp til slike punkter var langt færre og lengre i mellom enn hva jeg husket.

Dette var noe som kom seg betraktelig etterhvert og på min andre gjennomspilling, hvor jeg prøvde så sant jeg kunne å ikke drepe noen, oppdaget jeg at Dishonored 2 er minst like, om ikke mer, fleksibelt når det kommer til hva man kan og ikke kan gjøre, det er bare det at Arkane Studios denne gangen har designet disse mulighetene som en del av selve verden, i stedet for å plassere den på overflaten hvor vi spillere lettest kan se dem. Dette gjør at spillerne kanskje må eksperimentere litt og lete etter mulighetene spillet tilbyr. men også at det er langt flere av dem og at de presenterer seg mer naturlig.

Forskjellen på de to spillbare karakterene er dessverre ikke så stor som jeg hadde håpet, men på den andre siden er kanskje tiden hvor vi fikk spill med to helt forskjellige i et 7 til 10 timer langt spill forbi, så jeg burde kanskje ikke være så alt for skuffet over akkurat dette. Gjennomspillingene med Corvo og Emily er mer eller mindre identiske hvis vi ser bort i fra at hver av dem har hver sine sett med "Outsider" krefter og at verdenen i spillet forandrer seg blant annet etter hvor aggressivt man spiller spiller. Det er tilsynelatende ingenting Corvo opplever som ikke Emily kan oppleve, samt vice versa.

Jeg setter pris på at Arkane har valgt å holde på en av de elementene jeg desidert likte best med det første spillet, og det er måten spillet nekter å lede deg etter hånden. Det er helt og holdent opp til deg å finne løsningen på problemene du klarer å rote deg opp i. Dishonored 2 er designet opp, ned og i mente rundt ideen av at dette skal være spillerens opplevelse, og at det må være rom for eksperimentering som av og til vil gi uventede resultat. Dette er nok kanskje ikke det alle er ute etter når det kommer til spill, men for en som vokste opp med forannevnte System Shock og Deus Ex er dette det samme som peanøttsmør, bacon og banan smørbrød var for Elvis.


♫ I am the god of hellfire, and I bring you...... FIRE ♫

Det finnes små irritasjonsmomenter spredd utover opplevelsen som er verdt å ta med. Det er tidvis noen ganske tydelige problemer med lyden, noe som i et spill hvor du ikke nødvendigvis alltid har øynene dine på fienden du prøver å overliste kan virke irriterende. Spillets historie faller litt fra hverandre mot slutten og enkelte sekvenser hvor spillet bestemmer seg for at du skal få de siste brikkene til puslespillet som utgjør mysteriet i spillet føles påtvunget og unødvendig.

Noen obligatoriske Audio-logger, hvor enn oppbrukt det konseptet kan virke til å være, hadde løst sistnevnte på en mye bedre måte, i motsetning til å ha det slik det er nå, hvor du må stå mer eller mindre rett opp og ned mens du venter på at spillet skal fortelle deg den "sjokkerende sannheten" du på dette punktet mest sannsynligvis allerede hadde klart å komme frem til selv.

Dishonored 2 er et spill som er godt satt sammen og som fremst av alt vet hva det er. Det er en oppfølger som bygger videre på de tingene det første spillet gjorde rett, mens det samtidig gir oss en mer vel polert opplevelse i tråd med den dagens standard. Parallellene mellom Dishonored 2 og Deus Ex: Mankind Divided er på denne måten mange. De er begge spill som mer eller mindre leverer akkurat det jeg ønsket meg da jeg fullførte det forrige spillet i serien, de holder døren åpne for nykommere til denne typen spill med systemer som er lette å forstå, og sist men ikke minst holder de liv i en type spill jeg så absolutt ikke ville vært foruten. Små irritasjonsmomenter til tross har Arkane Studios klart å underholde meg gjennom to gjennomspillinger, og det frister med flere.

#dishonored2 #Bethesda #ArkaneStudios #Whalepunk #NorskGaming #norge

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits