De 10 spillene jeg likte best i 2016



 

Nok et år har havnet i historiebøkene, og nå kan vi skrive oss som mer eller mindre ferdige med 2016 for all dens opp og nedturer. De siste ukene har jeg sett tilbake på spillåret som har vært og nå har jeg satt sammen en ordnet liste over de 10 spillene jeg likte best fra året som har gått.

Som vanlig vil jeg presisere at jeg på ingen måte har spilt alle spillene som har kommet ut i løpet av 2016. Jeg har prøvd å spille alle spillene jeg har vært interessert i og det er noe jeg føler t jeg har fått til, med noen få hederlige unntak (beklager Mafia III fans). Til slutt er dette en liste jeg føler jeg kan stå ved, hvor jeg ikke har måtte gå imot min egen mening for å blidgjøre noen andre, og det har dessverre gått på bekostningen av noen publikumsfavoritter (beklager Overwatch fans).

Vi begynner med nummer 10 og jobber oss ned mot spillet som stikker av med den gjeve prisen Årets Spill 2016.


10. Dragon Quest Builders

Det er lett å se på Dragon Quest Builders og avfeie det som nok en klone ute etter å tjene en slant på suksessen til Minecraft. Gudene vet at diverse app stores og Steam Greenlight sider er forsøplet med halvhjertede forsøk på akkurat dette. Men hvor de aller fleste slike spill ikke når Mojang's hjertebarn til knærne tar Dragon Quest Builders en litt annen tilnærming, hvor designerne hos Square Enix med stor yrkestolthet hedrer Minecraft på sin egen måte mens de legger til morsom dialog, en mer rigid struktur og et overraskende kompetent quest design.

Dette endte opp med å treffe midt i blinken hos meg, for jeg har lenge vært skikkelig lei den "lag din egen historie" strukturen mange Survival spill berger seg til. Dragon Quest Builders er langt fra perfekt, det har store mangler jeg håper blir gjort bedre i en fremtidig oppfølger. Men som et første forsøk til et spill jeg hadde lite til ingen tro på klarer det seg overraskende bra, noe som gjorde at spillet fikk "klørne" sine i meg på en måte jeg trodde jeg ikke har sett siden Terraria.

Du kan lese anmeldelsen min av Dragon Quest Builders her

9. The Witness

The Witness er et puzzle spill hvor du befinner deg på en vakker øy som inneholder det som føles ut som uendelige mengder oppgaver for spilleren å løse. Dette høres kanskje ikke så spennende ut for de som ikke har spilt det, men magien til The Witness ligger å lurer rett under overflaten og når den først griper deg så er det utrolig vanskelig å løsrive seg.

Det som gjør The Witness så unikt er at det er designet på en måte hvor det på en måte programmerer hjernen din til å se etter mønster som går igjen. I begynnelsen blir du introdusert til lette oppgaver som, uten at du gjerne er helt klar over det, lærer deg et regelsett du kommer til å måtte følge. Etter hvert som tiden går blir flere og flere regler losset på, og når du endelig føler at du sitter med en forståelse for hvordan alt henger sammen, snus det hele på hodet og du blir nødt til å omstille deg. 

Det som er spesielt er at disse mønstrene kan oppstå nesten hvor som helst, og etter lange sesjoner med å stirre på mønstrene var det som om jeg begynte å se etter mønstrene i mitt dagligdagse livet. Jeg så dem når jeg lukket øynene mine og kom gjerne frem til løsninger når jeg for eksempel var på handletur eller når jeg fulgte sønnen min til barnehagen. Jeg har helt ærlig aldri opplevd maken, og alt er takket være Braid-skaper Jonathan Blow sitt helt strålende design.

Anders "Glorfindel" Århus anmeldte forøverig The Witness for Spillmagasinet

8. Dishonored 2

At Dishonored 2 havner på listen er noe jeg ikke kunne forutse når jeg var halvveis gjennom første gjennomspilling. Jeg følte på mange måter at spillet var en svakere utgave av originalspillet, spesielt når det kom til nivå designet, og at jeg aldri fikk den mestringsfølelsen jeg følte det første spillet var så god på.

Der tok jeg feil gitt.

Som jeg nevner i anmeldelsen er Dishonored 2 bare designet på en ganske annen måte enn hva det første spillet var, noe jeg ikke la merke til i begynnelsen. Hvor det første spillet la alle mulighetene foran føttene dine, krever Dishonored 2 at du går omgivelsene i sømmene og undersøker hver tenkelige mulighet for at du skal finne ut hvilken som passer din spillestil best. Når jeg først skjønte at dette faktisk var tilfelle var det som om hele spillet ble låst opp for meg, og mulighetene føltes tilnærmet endeløse.

Spillets historie snubler litt mot slutten, og utviklerne hos Arkane får ikke helt satt landingen slik jeg tror de ønsket at den skulle sitte. Men det har ikke stoppet meg fra å ha fullført spillet to ganger midt i et ganske tett pakket lanseringsvindu.

7. Deus Ex: Mankind Divided

"En oppfølger slik en oppfølger skal være" er ordene jeg har brukt for å beskrive Deus Ex: Mankind Divided, og det er sannelig ord jeg står ved. Dette spillet tar det meste av hva Human Revolution fra 2011 gjorde rett og løfter det til både nye høyder og til den kvalitetstandarden vi forventer fra et spill som ble gitt ut i 2016.

Jeg har hørt at noen føler at settingen i Mankind Divided's Praha ikke er like spennende som det verdens omspennende historien som blir fortalt i Human Revolution, og det kan jeg kanskje si meg delvis enig i. Men til syvende og sist er den fantastiske cyberpunk settingen, det spennende nivådesignet og hvordan de endelig klarte å finne ut hvordan boss kamper skal gjøres i denne serien mer enn nok til å sikre spillet en plass på denne listen. 

Anmeldelsen min av Deus Ex: Mankind Divided finner du her

6. Tokyo Mirage Sessions # FE

Jeg skal ikke lyve. Jeg er ganske skuffet over at jeg ennå ikke har fått klørna mine i Persona 5. Spillet som så langt har misset tre release datoer for nå å være planlagt til å komme ut her i vesten 4 april i år kan simpelthen ikke komme raskt nok. Men heldigvis har JRPG gudene hos Atlus smilt til meg og gitt meg Tokyo Mirage Sessions # FE for å holde meg fra å rasere mancaven min i frustrasjon. TMS # FE tar oppskriften til Persona serien, blander den med mytologien og noen av systemene fra Nintendo sin taktiske rollespill serie Fire Emblem, og pakker det hele inn i en herlig J-Pop innpakning som virkelig klarte å sette sine spor.

Tokyo Mirage Sessions gjorde det Persona gjør nesten bedre enn hva Persona så langt har gjort det, og nå håper jeg at teamet bak Persona 5 har klart å holde et øye med hva teamet bak TMS har holdt på med, for når det kommer til dungeon design, bruken av musikk, animasjonen både i de animerte klippene og i selve spillet fremstår Tokyo Mirage Sessions som best i sin klasse. Det er nesten litt synd at så få fikk oppleve dette spillet på grunn av sin eksklusivitet til den døende Wii U plattformen. Fingrene er krysset for at vi får se en port eller en eventuell oppfølger på Nintendo Switch.

Gått glipp av denne perlen? Les anmeldelsen min her, og finn ut om det er noe for deg.

5. The Witcher 3: Blood and Wine

Jada, jada, jada. The Witcher 3: Wild Hunt kom ut i 2015, og at jeg har en utvidelse på listen over årets beste spill er heeeelt på grensen av hva selv jeg vil tillate. Men med det sagt så var det ingen enkeltstående spill jeg så like mye frem til i år som jeg gjorde denne utvidelsen, og det var i hvert fall ingen spill som fikk meg til å hoppe opp og ned i stolen som en eller annen hyperaktiv 10 åring på samme måte som Blood and Wine gjorde. I denne utvidelsen tar CD Projekt RED oss med til et område jeg kun har lest om i bøkene, langt fjernet fra all død og ødeleggelse flere tiår med krig har ført med seg i de nordlige rikene.

Her byr de på gjensyn med figurer fra bøkene (hvorav en av dem instigerte den forannevnte hoppingen i stolen) og en historie som nok en gang gir et skråblikk til etablerte eventyr troper. Det hele er gjort på et så utrolig mesterfullt vis at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å tildele det en plass på listen. Hvis du spiller det i sammenheng med resten av The Witcher 3 får du også en avslutting som runder av hele historien basert på valgene du har tatt i både Wild Hunt, Hearts of Stone og Blood and Wine. Noe som for min del resulterte i den slutten jeg alltid ønsket meg fra Witcher universet... *snufs* jeg gråter ikke altså, sånn seriøst *snufs* Tror bare noen har begynt å kutte løk her et sted...

Jeg intervjuet faktisk en av utviklerne hos CD Project RED ang Blood and Wine utvidelsen tidligere i år
og selve anmeldelsen av utvidelsen kan du lese her.

4. Final Fantasy XV

Nok et spill jeg ikke hadde trodd kom til å komme på lista. Ingenting av Final Fantasy XV sin rotete vei til lansering gav meg en indikasjon om at dette spillet kom til å kjempe i toppsjiktet om den gjeveste tittelen. Spillet som skulle ha vært Final Fantasy XIII Versus klarte endelig å løsrive seg fra togvraket som er XIII universets historie og spa ut sin egen vei.

Til slutt sitter vi igjen med et ganske så unikt JRPG spill, med et kampsystem som endelig har gitt meg håp om at Final Fantasy VII remaken er noe å glede seg til. Hvis du som meg så Final Fantasy VII: Advent Children og tenkte: "Hvorfor er ikke spillene så kule som dette?" så er dette spillet definitivt noe for deg. Med et stort kart med mye å gjøre og en historie som bare ble bedre og bedre klarte Final Fantasy XV å konvertere meg fra en skeptiker til en Belieb..... Jeg mener en Believer.

Les Anders "Glorfindel" Århus sin glødende anmeldelse her

3. Doom

Navnet alene sender frysninger nedover ryggen på meg. Tenke seg til at i Herrens år 2016, hele tolv år etter det forrige spillet i serien endte opp med å skuffe så mange, så er id Software tilbake med et helt fantastisk spill som puster nytt liv inn i sjangeren de selv opprinnelig var skaperne av. Doom 2016 er et "no non-sense" skytespill hvor du fra i begynnelse til slutt holder den ene hånden over WASD og den andre hånden i en karpaltunellsyndrom induserende klype rundt musen. (hehe)

Dette er skytespill slik de var ment å være: Hektiske, lynkjappe, stressende og ikke minst gøy. Doom er designet fra topp til tå med disse kjerneverdiene som grunnlag og med det har de klart å levere et av de beste skytespillene jeg har spilt noensinne. Eller, det ville nok ha vært det, hadde de ikke rotet til flerspillerdelen.

Nå er ikke jeg noe voldsom på flerspillerdelen i skytespill (sa han, selv om han vet godt hva som troner øverst på denne listen) men Doom hadde et så enormt potensial i denne avdelingen. En flerspillerdel som kanskje kunne bringe tilbake følelsen fra Quake/Unreal hadde vært en perfekt prikk over den beryktede "i"en. Men i stedet føles den som en amalgamasjon av Call of Duty og Halo som ikke helt vet om den er fugl eller fisk. Det samme gjelder forøvrig SnapMap som også inneholdt et enormt potensial for de av oss som husker hvor gøy det var med modifiserte WAD filer i Doom og Doom II. En gedigen svunne sjanse i min bok...

Skuffende flerspillerdel til tross klarer Doom å rangere så så høyt ene og alene på en råsterk enspiller del som for meg setter standarden for alle fremtidige skytespill.

 Kristian "FemAvTi" Greiner har laga en fantastisk morsom, men poengtert "Funnet i en skuff" episode om Doom.

2. Hitman: A World of Assassination

Jeg har fulgt Hitman serien i over 16 år nå og selv om jeg har likt de aller fleste spillene i serien, til og med Absolution for den rare tingen det endte opp med å være, kan jeg med hånden på hjerte si at serien har aldri vært bedre enn den er nå. Jeg skal helt ærlig si at jeg hadde mine tvil når både io Interactive og Square Enix slet med å få frem hva dette nye Hitman prosjektet liksom skulle være. 

I gjennom 2016 har jeg spilt og anmeldt hver eneste episode av det vi nå kaller den første sesongen av Hitman. Jeg har elsket hver og en av dem og sliter oppriktig med å si noe negativt om noen av dem. Joda, det er episoder som stikker seg ut som bedre enn andre. men det er ingen av dem som stikker seg ut som dårlige på noen som helst måte.

Den episodebaserte modellen passer dette spillet som hånd i hanske. Spesielt med tanke på hvor god støtten fra io Interactive har vært i mellom hver episode, hvor de har lastet opp mer innhold i form av Escalation og Elusive Target oppdrag raskere enn jeg har kunnet fordøye dem. Jeg har aldri hatt manko på Hitman innhold å spille i løpet av 2016, og jeg kan nesten ikke vente til å se mer innhold bli rullet ut når Sesong 2 fyrer i gang senere i år, Men frem til da må jeg fortsatt jobbe litt på Mastery ratingen min på Hokkaido og Marrakesh kartene.

Hvis du lurte på om jeg likte Hitman eller ikke så har jeg skrevet om det Her, Her, Her, Her. Der, Her og til slutt en anmeldelse her.

1. Titanfall 2

Titanfall 2 er uten tvil det spillet jeg har kost meg mest med i år. En perfekt blanding av en fantastisk enspiller del mikset med en flerspiller jeg har sunket utallige timer i. Den største nedturen med planen min om å få spilt så mye som jeg kunne av 2016's utgivelser før året var omme, var at jeg ikke fikk tilbrakt mer tid med Titanfall 2.

Titanfall serien er ikke så fjernt beslektet fra hva Respawn sjefene Jason West og Vince Zampella skapte for Activision i sin tid med Call of Duty 4: Modern Warfare, men etter at superduoen ble tvunget til å forlate Infinity Ward har i hvert fall interessen min for Call of Duty sunket for hver utgivelse.  CoD mistet "IT faktoren", og nå mener jeg det er hevet over en hver tvil hvor den faktoren tok veien.

Etter et litt skuffende første forsøk er Respawn tilbake med det beste argumentet mot Call of Duty's selvpåførte "oppfølger trøtthet". For med en solid historie og en avhengighetsdannende flerspiller beviser de at vi kan ha det beste av to verdener i ett og samme spill. Som markedsføringsfolka hos Stabburet ville kalt det: "Full pakke"

Og til slutt, her kan du lese anmeldelsen min av Årets Spill

Så der har dere listen min. Snart skal vi se på hvilke spill jeg ser mest frem til i 2017, men frem til da vil jeg høre fra dere i kommentar feltet hvilke spill dere likte best fra 2016. I kveld trekker jeg vinneren av The Witcher konkurransen jeg hadde på Youtube kanalen min så hvis du deltok der er det kanskje lurt å holdt et øye med innboksen. 

Én kommentar

Bergensern

03.01.2017 kl.11:30

DarkSouls 3 var min number #1

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

26, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits