Anmeldelse: ARMS

Enten det er Codename S.T.E.A.M eller Splatoon så slutter det aldri å være spennende når Nintendo prøver noe nytt. Den japanske giganten har ofte med rette blitt kritisert for å være litt vel konservativ når det kommer til å prøve ut nye ideer. Ikke nødvendigvis innenfor maskinvare, hvor Nintendo faktisk har hatt stor suksess med eksperimentering, men når det gjelder spillene de slipper ut til den maskinvaren lener de seg ofte på de samme seriene og konseptene som har fungert for dem alle disse årene.

Men det blåser en endrings vind hos Nintendo for tiden. På tampen av Wii U sin levetid fikk vi for første gang på svært lenge en skikkelig push fra Nintendo bak et helt nytt konsept, i form av Splatoon, og selv om slutt resultatet ikke inspirerte begeistring var det også godt å se at Nintendo har begynt å tørke støv av gamle serier, slik de gjorde med Star Fox Zero.

Med ARMS er Nintendo nok en gang ute og eksperimenterer. og selv om dette ikke er første gang Nintendo prøver hånden sin på slåssespill sjangeren, er det enormt fascinerende å se hvordan de   har valgt å tolke en del etablerte konsepter fra mer tekniske slåssespill, og hvordan spillets særegne utforming skiller seg fra de fleste andre slåssespillene på markedet.

Lett å lære

I utgangspunktet er ARMS ganske simpelt. Du spiller som en av, foreløpig, ti tilgjengelige slåsskjemper. Som i de fleste andre slåssespill er formålet i hver kamp å få motstanderens liv ned til null før motstanderen gjør det samme med deg. Figurene i ARMS har utstrekkbare, og utskiftbare, armer som fungerer som våpen, og det er dette konseptet som ligger til grunn i ARMS sitt noe unike kampsystem.

ARMS er et såkalt fire-knapper slåssespill, men ulikt mange andre slåssespill som faller inn under den definisjonen finnes det ingen «move-list» eller kombinasjoner man må lære seg i dette spillet, fordi kampsystemet i all hovedsak består av to forskjellige slag (høyre og venstre), et kast, en finte, hopp og blokkering. Når et slag er fyrt av kan spilleren justere retningen på slaget, og med disse få kommandoene til rådighet handler det mer om timing og egenskapen til å lese motstanderens neste trekk enn det handler om korrekt knappetrykk.

Vanskelig å mestre

Men «simpelt» kampsystem til tross så er har ARMS en dybde man kanskje ikke enser ved første øyekast. På høyere nivåer av vanskelighetsgrad (det finnes i alt 7 nivåer av vanskelighet), eller mot mer erfarne spillere krever ARMS at man har satt seg inn i hvilken forskjell de ulike «armene» faktisk utgjør, hvilke som passer mot hvilke spillestiler og hvordan man best utnytter dem til sitt fulle potensial.

Dette gjør også at læringskurven blir noe bratt. Hver gang jeg følte at jeg mestret et nivå ble alle drømmene mine om å briljere meg videre opp over rangstigen raskt knust. Hvert nytt nivå ble en prøvelse og selv nå har jeg ikke mestret mer enn til det fjerde nivået.

Mest gøy sammen

ARMS byr på en håndfull moduser. Grand Prix er spillets «arcade modus» hvor spilleren kjemper seg frem til siste boss med å ta for seg de andre slåsskjempene en etter en. Versus modus er hvor spillerne enten på samme konsoll eller lokalt over ad hoc kan spille mot hverandre. I Team Battle kan spillere enten slå seg sammen med hverandre, eller med datastyrte kompanjonger for å slåss.

Det finnes også fire spesial moduser hvor man enten kan spille ARMS verdenen sine tolkninger av Volleyball, Basketball eller Målskyting, samt en 1 mot 100 modus hvor spillerne skal se hvor mange fiender de klarer å bekjempe i en slags «horde mode» situasjon.

Spillet har også en robust online satsing som er delt i to moduser. I Party Match blir spillerne samlet i en lobby som holder opp mot 20 stykker, og blir paret sammen i forskjellige kombinasjoner for å enten slåss mot hverandre en mot en, to mot to eller tre stykker i en alle mot alle kamp, for å spille basketball, volleyball eller delta i en 3 mot 1 boss kamp. I Ranked Match kaster spillerne hatten sin inn i en mer konkurranse rettet matchmaking hvor kun de sterkeste overlever.

Et utrolig stilig spill, selv om det er tynt...

Som med Splatoon før det klarer Nintendo nok en gang å levere et spill som har en helt enorm sjarm over seg. Alt fra «Neo-Nickelodeon» designet på figurene til nivåene kampene utspilles på oser av lekenhet, og spillet har et fantastisk lydspor som understreker dette. Hver gang jeg hører introlåta til ARMS trekker jeg automatisk på smilebåndet. Jeg mener det er innmari godt gjort av Nintendo å treffe innertier på presentasjonen hver gang.  

Men med alt dette gående for seg føles ARMS likevel litt innholdsfattig. Det er ett eller annet som mangler for at spillet klarer å holde på interessen min utover det jeg allerede har spilt, og i et slåssespill jeg tror kan gjøre det godt på e-sport scenen, er det litt synd at det ikke klarer å gripe meg mer enn det har.

For eksempel er det ikke noe stort til progresjon i spillet utenfor muligheten til å låse opp andre slåsskjemper sine armer, og implementeringen av dette progresjonsystemet er noe tåpelig gjennomført.

Etter hver kamp uansett modus blir du premiert med en valuta du kan bruke til å kjøpe deg tid på skytebanen. På skytebanen må du naturligvis treffe mest mulig målskiver. Med jevne mellomrom, avhengig av hvor godt du treffer, dukker det opp slike armer som kan vinne tivoli style. Bommer du, vinner du heller ikke.

Valutaen du bruker blir gitt til spilleren så sparsommelig at man skulle tro det kom rett fra pengebingen til Onkel Skrue. Spillet er enormt gnien på denne valutaen, og med tanke på at det er 27 forskjellige armer som må låses opp individuelt for hver slåsskjempe blir denne formen for progresjon mer en frustrasjon enn noe annet.

Så hvis du ikke er av typen som liker å ta seg tid til å mestre et kampsystem for mestringens skyld alene eller som liker å henge i en online lobby i søken på en utfordring, så føler jeg ikke at ARMS har stort annet å tilby enn den moroa man selv skaper med venner og familie når man spiller på samme maskin. Men for noen kan jo det være nok til å rettferdiggjøre et kjøp, i og for seg selv.

Til syvende og sist ender jeg opp med dette. Mens jeg på den ene siden har hatt det gøy med å spille ARMS sammen med sønnen min de siste dagene, skulle jeg på den andre ønske at spillet bød på litt mer. På en måte kan spillets nåværende situasjon sammenlignes med Splatoon sine første dager, Begge spillene er/var tynne på innhold og Nintendo har lovet å støtte ARMS med gratis nedlastbart innhold i tiden fremover.

Men hvor denne sammenligningen faller sammen er når jeg tenker over at Splatoon hadde fordelen av å være et av de spillene jeg ikke klarte å legge fra meg, mens ARMS er en av de spillene jeg plukker opp i en ledig stund, men som sliter med å holde på interessen min stort mer enn et par kamper om gangen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

AndyLonn

AndyLonn

27, Haugesund

En etterhvert erfaren spillentusiast. Jeg har aktivt spilt alle slags spill i over 20 år og har blogget / skrevet anmeldelser på Gamereactor Norge og Giant Bomb sine community sider siden 2012.

Kategorier

Arkiv

hits